Det vitses stadig om at smarttelefoner ikke er så smarte som reklamen vil ha det til. For brukerne er jo bare mennesker – kanskje er det brukerne som ikke er så smarte?
Visste du dette?
Folk er så avhengige av mobilene sine at tempoet på fortauene i storbyene har gått ned med 60 prosent fordi man jo ikke kan gå så fort når man stirrer ned i en liten skjerm.
I en by i Tyskland har man kastet inn håndkledet i kampen mot disse zombiene og installert trafikklys for fotgjenger i fortauet, i håp om at færre folk svimer ut på rød mann og bokstavelig talt blir røde.
Jeg så en sketsj på Youtube for en stund siden der en rulletrapp plutselig stoppet opp, og de som stod på den fikk panikk, for hva skulle de gjøre nå? Det samme kunne man kanskje spørre om dersom folk ikke lenger hadde mobilene å stirre ned i. Hva skulle vi gjort da? Husk at det ikke er lenge siden man ikke kunne ty til en smartmobilens fortreffeligheter overhodet. Og folk klarte seg ganske bra likevel.
Annonse
Men jeg ville heller ikke vært smarttelefonen foruten. Selve navnet må være ironisk, for det er jo ikke telefonen som er smart, og brukerne…. vel – ikke alltid så smarte de heller, men alt man kan og må gjøre via mobilen gjør den uvurderlig.
Den gjør alt for oss, nesten…
Med mobilen avtaler vi med andre for å møtes, vi tar bilder vi tar opp video, kommuniserer med barn, familie og venner, lar oss underholde med film og spill.
Med et par berøringer bestiller vi alskens varer, mat, etc., bruker den som billett, enten det er til toget, flyet eller Rolling Stones.
Og jobben, naturligvis. Mobilen er en digital sveitsisk lommekniv. Mest sannsynligvis fra Sør Korea eller Kina riktignok, og med så mange funksjoner at man ville følt seg ganske forkrøplet uten.
For lenge siden var det en debatt rundt produktet «brus med sitronsmak». Alle syntes det var så dumt at de ikke like gjerne kunne kalle det for sitronbrus.
Svaret man fikk var at det var fordi det måtte være et minimum av sitron i brusen for å kunne kalle den det. Sånn er det jo også egentlig med smarttelefonen; kun en liten prosent av den brukes til å faktisk ringe med. Så dersom man skulle fulgt de samme reglene for hva det er lov å kalle ting, burde det hete «dings med telefonsmak».
Normal galskap
Noen ganger bruker man jo telefon-appen også, gjerne med handsfree, eller ørepropper, som det het før. Men man må snakke mens man går. Fordi akkurat når man snakker i mobilen ser man ikke lenger ned i den og da kan man bevege seg.
Denne måten å bruke telefonen på var en sann lettelse for alle de som hadde et så rikt liv at de gikk rundt og pratet med seg selv. Nå er det ingen som hever et øyebryn eller gjør koko-bevegelser med pekefingeren til hodet lenger.
Når skal mobilen gjør mennesket bedre?
Så jeg er enig med meg selv. Smarttelefoner har utløst en moderne zombie-epidemi. Men samtidig er smarttelefonen uvurderlig og vi trenger den alle sammen. Om 15 år kommer vi til å se tilbake på denne tiden på samme måte som vi gjør når vi tenker på de som drasset rundt på «ghettoblastere» på 80-tallet.
Ting vil bli bedre. Sannsynligvis har det å gjøre med grensesnittet. Kan det bli bedre? Kan jeg få bildet rett opp på øyet, som i sci-fi-filmene?
Kan bruksmønsteret også bli så sømløst og diskret at vi ikke går rundt og snakker i løse luften, gjør abstrakte hånd- og hodebevegelser og blir fjerne på helt nye måter når vi er med andre mennesker?
La oss håpe det blir en fremtid som henter det beste fra filmer som Her, Minority Report og Black Mirror. Noe som gjør oss til bedre, og ikke bare mer effektive mennesker.
Når det gjelder «smarttelefon», så tror jeg ikke navnet er ironisk ment. Det er sarkasme.
Annonse
