Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Mirror’s Edge Catalyst er til tider veldig gøy. (Ill.: Electronic Arts)

Parkour! Mirror’s Edge Catalyst er strålende på sitt beste

Spilltest: Men duger det i lengden?

Mirrors Edge var noe helt nytt på spillmarkedet da det ble lansert på høsten i 2008. Det introduserte en nærmeste åpen verden der man bevegde seg rundt på takene til den fiktive byen «Glass».

Etterlengtet spill
Etter å ha blitt møtt med gode tilbakemeldinger fra både spillere og spilljournalister, har en oppfølger vært sterkt ønkset i flere år. Catalyst ble først vist frem under EAs E3-show i juni 2013 og de største tilhengerne av serien har nok talt dager frem til lanseringen som var tidligere denne månden.

Som i det første spillet, er det Faith Connors som er sjefsprotagonisten i spillet. Hun er en «runner», eller en kurer, som gjør ulike oppdrag på bestilling fra revolusjonsærgruppen som har tilholdssted på takene.

I Catalyst følger vi Faiths vei ut av ungdomsfengselet hvor hun senere møter Noah – lederen for rebellene. Et oligark i bestående av 13 store konserner, med Kruger Security i spissen, har tatt over byen Glass og det er dem Noah, Fatih og resten av løperne kjemper imot.

Superslemmingene i Kruger Securites anført av Gabriel Kruger.
Superslemmingene i Kruger Securites anført av Gabriel Kruger.

Parkour!
Rett ut av fengslet er Faith like spretten og rebelsk som tidligere, og det går ikke mange minuttene før hun er i gang med et oppdrag. Fengslets rehabilitering har muligens ikke fungert så godt som ønsket.

Ettersom Catalyst er det man vil kalle et halvåpent spill, er man ikke avhengig av å følge hovedoppdragene slavisk. Blir man lei av å følge pipen til Noah, kan man ta rollen som kurer og frakte farlig gods fra A til B eller bryne seg på en tidsutfordring.

Historieoppdragene går i hovedsak ut på å infiltrere Kruger Security og de andre slemme konsernene som har tatt over byen. Vi tar oss inn i bygninger for å gjøre mest mulig sabotasje, og vi gjør det gjerne uten å bli oppdaget. Dette fordi slåssingen er svært kjip. Mer om det senere.

Selv om Mirror´s Edge er et enspillerspill, har DICE også tenkt på det sosiale aspektet med spillet. Tidsutfordringene har egne ledertavler slik at man kan sammenligne med rekordene sine med venner og andre på topplisten. En annen sosial sak er at man kan opprette egne tidsutfordringer og dele dem med fellesskapet. Har du funnet en kreativ løype er det bare å kjøre på.

Ta i bruk veggene for å overlsite fiendene.
Ta i bruk veggene for å overlsite fiendene.

Til tider nydelig løping
Kontrollene i spillet er for så vidt OK. Man har én knapp til det meste av parkourelementene og det er i og for seg greit. Selve styringen kan være litt ymse. Å hoppe til siden for å ta tak i et rør, eller hoppe opp for å nå en stige, kan vise seg å være svært frustrerende – noe det ikke skal være. Enkelte ganger hopper man til siden i stedet for rett opp og bevegelsene virker ikke å være så frie som man skulle ønske seg.

Det samme kan man si om slåssingen. Her går det i to knapper og kombinasjoner av dem. Spillet tipser deg om at hvis man angriper for likt, vil fiendene lære det og blokkere lettere. Kort og godt betalt betyr det at hvis slag og spark blir blokkert med X, trykker man bare på Y.

På sitt beste er parkourdelen sømløs og det er gøy når man når maksfart med Faith og man hopper over og under hindre og kaster seg fra tak til tak uten stans. Da er Catalyst i sitt ess.

Man har flere hjelpemidler for å komme seg rundt om i Glass. Blant annet har man det de kaller «Runner´s Vision» – en rød strek på bakken som forteller deg hvor du skal løpe. Det er ikke nødvendigvis den raskeste ruten, men du kommer frem. «Runner´s Vision» er selvsagt valgfri og ønsker du ikke å motta noen tips, lar du være å aktivere den.

Det er verdt å ta noen sekunder til å nyte utsikten over Glass.
Det er verdt å ta noen sekunder til å nyte utsikten over Glass.

Hvitt på hvitt
Byen har ikke forandret seg stort. Det meste er fortsatt hvitt, med en gråtone og svart her og der, men det ser fortsatt veldig bra ut. Som vanlig i et EA-spill anno 2016, er det Frostbite 3 som ligger i bunn. Vi har alle sett hvor godt den leverer i Battlefield-serien og Mirrors Edge Catalyst er intet unntak.

Glass tar seg svært godt ut i Frostbite og det er et eller annet med stilen som virker tiltrekkende. Når man når et av de høyeste toppene i spillet, er det bare å ta noen sekunder til å nyte utsikten over en meget flott horisont.

Selv om de fleste karakterene ser svært bra ut, er det flere som har et grøtete ansikt – for å bruke det uttrykket – og man ser det spesielt godt i mellomsekvenser.

Joda, alt er ikke hvitt i Glass.
Joda, alt er ikke hvitt i Glass.

Konklusjon
Mirrors Edge Catalyst følger oppskriften som gjorde det første så bra for snart åtte år siden. Historien er ikke den mest interessante og man tenker egentlig ikke så mye over den der man løper og løper. Ingen av karakterene føles interessante nok til at man legger for mye merke til dem.

Dog er det gøy å ta «fri» fra oppdragene og bare utforske byen slik man måtte ønske det. Tidsutfordringene er også et bra konsept for å gi spillet en mer sosial følelse.

Grafikken er så å si upåklagelig, men det er opptil hver enkelt å avgjøre hvorvidt de tomme, hvite takene er attraktive eller ei.

På den ene siden er det nok av oppdrag å ta av, både hoved- og sideoppdrag samt utfordringer, men på den andre siden føles oppdragene for lite varierte. Sideoppdragene går, som tidligere nevnt, på å frakte «viktig kargo» fra A til B (ofte på tid) og det er egentlig det. Uansett, hvis du likte det første spillet i serien, vil du definitivt sette pris på gjensynet med Faith Connors og byen Glass i Catalyst.

Mirrors Edge Catalyst er tilgjengelig for Xbox One, PlayStation 4 og PC. Spillet ble testet på Xbox One.

Karakter: 7/10

+ Til tider sømløs parkour
+ Pen grafikk
+ Gøy med (sosiale) utfordringer

– Litt repeterende
– Kontrollene kan virke litt upresise
– Kjip slåssing

 

Stikkord: mirrorsedge, Spill, Tester