Hopp til navigasjon Hopp til innhold
Journalist Øyvind Skogmo Hansen la fra seg smartmobilen i to uker. Opplevelsen ble mer tankevekkende enn han hadde trodd. (Ill.: Øyvind Skogmo Hansen/ITavisen)

Jeg brukte denne i to uker – det ble ikke slik jeg forestilte meg

Tar du utfordringen?

Jeg brukte litt tid på å bestemme meg om jeg skulle skrive denne artikkelen.

Skulle jeg virkelig skrive om at jeg har brukt en litt mindre avansert telefon enn gjennomsnittet i to uker? Det er tross alt ikke en så «big deal»? Eller…?

Overdreven bruk
Siden 2009 har jeg vært smarttelefonbruker, og iløpet av de siste årene har jeg eid en rekke ulike telefoner. Jeg har også vært mer eller mindre psykisk avhengig av den lille dingsen – ikke så ille at jeg har måttet få behandling for det, men bruken har vært slik jeg tror mange egentlig tenker om sitt eget bruk i et klart øyeblikk: overdrevent og usunt.

Men det er jo ikke uten grunn at jeg elsker smarttelefonen i utgangspunktet. Den gir meg mange herlige musikkopplevelser, foreviger minner, gir meg svar på mye gjennom utallige Google-søk og den har vært en praktisk følgesvenn som har nettbank, huskeliste og bussbillett i lomma.

Gummiknapper og polyfoniske ringetoner
Så hva var bakgrunnen for at jeg i februar kjøpte meg en Samsung E1200 – en dumtelefon – til snaue 100 kroner? Jeg ville egentlig bare bli bevisst på min egen avhengighet, rett og slett.

Jeg ville reise i en tidsmaskin tilbake til tiden da smarttelefoner ikke eksisterte. Tiden da telefonene var så kjipe at vi ikke gadd å løfte dem opp mens vi snakket med andre som satt rundt bordet.

Jeg brydde meg ikke om å overføre kontakter, meldinger og annen informasjon til dumtelefonen. Jeg ville begynne med blanke ark.

Plutselig satt jeg der, med en telefon som kun kan ha 100 meldinger lagret samtidig. Som kun har polyfoniske ringetoner. Fysisk tastatur. Ikke noe kamera. Ikke 4G.

Plutselig ble det stille. Merkelig stille.

Ingen meldinger om nye «snaps». Ingen push-meldinger som varslet om Facebook-meldinger. Jeg ble litt småstresset, og tenkte på alt jeg gikk glipp av.

Men, jeg måtte bare finne meg i det. Jeg la meg faktisk med et smil om munnen og våknet til den herlige polyfoniske alarmtonen 07.30.

Mobil-avhengig? Her er kuren. (Ill.: Øyvind Skogmo Hansen/ITavisen)

Refleksen som skremte meg
Jeg trodde helt oppriktig at det skulle bli vanskelig å holde seg borte fra smarttelefonen i to uker. 

At det skulle bli stressende hele tiden. Den første dagen var litt stressende, men de tre neste dagene uten smarttelefon var langt i fra uutholdelige. De var ikke jævlige. Selvfølgelig ikke, vil kanskje noen si.

Jeg ble imidlertid raskt mer bevisst på mine gamle uvaner.

Med smarttelefonen tilgjengelig var det alltid enkelt å ta den opp av lomma for å «bare sjekke» om det var nye varsler på Facebook, SMS-er eller noe nytt i nettavisene. Dette merket jeg nå.

Av ren uvane – nærmest som en refleks – strakk jeg meg etter telefonen flere ganger i halvtimen, men gang på gang måtte jeg konstatere at jeg satt der med en dumtelefon. Og for øvrig: det hadde ikke skjedd noe på den telefonen heller. Jeg fikk plutselig en irrasjonell følelse av ensomhet. Av å være litt mer isolert enn de rundt meg. Samtidig fikk jeg tid til å tenke.

Kunsten å akseptere
Iløpet av de neste dagene ble suget etter å ta frem telefonen svakere og svakere. Overraskende raskt egentlig. 

Etter noen dager føltes det naturlig å være helt til stede i øyeblikket. Følge med på samtalene med 100 prosent oppmerksomhet. Absorbere alle inntrykk, både lukt, lyd og lys da jeg gikk ute langs veien, uten musikk i ørene.

Jeg merket at den svake ubevisste redselen for å være til stede 100 prosent, akkurat her og nå, ble mindre. Jeg har aldri mislikt stillhet, tvert i mot, men den automatiske kroppslige responsen, rastløsheten, kom ofte da jeg hadde smarttelefonen tilgjengelig.

Informasjonen var jo der, hva annet skulle jeg gjøre i et ellers kjedsomt øyeblikk? Det føltes godt å komme dit at jeg aksepterte og nøt nuet, selv om øyeblikket faktisk kunne være kjedelig også.

Illusjonen som lurer oss alle
Jeg innså noe viktig etter denne prosessen: smarttelefonene gir oss illusjonen av å være opptatte, superviktige og travle mennesker. Alle varslene på telefonen gjør illusjonen veldig ektefølt og sann.

Dette ble jeg bevisst på da jeg skrudde på smarttelefonen etter eksperimentet, og det eneste jeg kunne se var noen uåpnede bilder på Snapchat, og at noen apper som hadde oppdatert seg.

Noen hadde sendt meg melding på Messenger. For å sette det på spissen: Ingen verdens ting – i hvert fall ikke som var viktig – hadde skjedd mens jeg brukte dumtelefonen. De som måtte ha tak i meg hadde jo uansett ringt meg eller sendt SMS.

Jeg hadde riktignok gått glipp av enormt mye (unyttig) informasjon i form av Facebook-innlegg, artikler på nettet og så videre som jeg hadde på smarttelefonen.

Jeg hadde ikke gått glipp av alt siden jeg fortsatt leste nettaviser på datamaskinen, men jeg hadde selvsagt gått glipp av mye annen informasjon. Men – og dette er det viktige poenget – det gjorde absolutt ingenting.

Siste del, «Lider du også av «Digital ADHD»?», kommer i morgen.

Stikkord: longread, Mobil