I kjølvannet av tragedien som opptar oss alle har flere stemmer – blant dem kunnskapsminister Kristin Halvorsen– tatt til orde for at innlegg på nettet skal være skrevet under fullt navn.
Jeg er ikke enig i dette.
Giftige innlegg
Jeg mente riktig nok dette for mange år siden, da jeg var med på å starte en av Norges første nettaviser (Dagbladet.no) og tsunamien av gørr fra folkedypet traff meg for første gang.
Allerede den gangen – på midten av 90-tallet – kom det giftige innlegg fra folk som idioterklærte meningsmotstanderne. Og som en sjelden gang, under Donald Duck eller annet fiktivt navn, ga uttrykk for at de samme motstanderne nærmest burde stilles for standrett og skytes ved daggry.
Annonse
Lot det skure
Slike innlegg fjernet vi, naturligvis. Og vi visste til enhver tid hvem som sto bak, i tilfelle innsenderne mot formodning skulle effektuere trusselen og politiet skulle ringe ut på formiddagen.
For øvrig lot vi det skure, med meninger og en hardbarket argumentasjon som ikke en gang ville ha passert Meninger om Mangt-siden, forumet for hardtslående og ytterst folkelige meningsutvekslinger i salige Arbeiderbladet på 1960-tallet.
Ikke bare for eliten
Nettet har ført til at den intellektuelle eliten ikke lenger har debattarenaen for seg selv. Det hadde de ikke før heller, den gangen våre politikere var tømmerhoggere, småbrukere og platearbeidere. Akademikernes hegemoni i spaltene var noe som kom med utdanningsrevolusjonen på 1970-tallet, da døtre og sønner av de samme tømmerhoggerne, småbrukerne og platearbeiderne for første gang i norgeshistorien fikk lese seg opp på Statens bekostning.
Spol fram til 90-tallet. Plutselig fikk alle de som ville ha falt igjennom i den offentlige debatt mulighet til å ytre seg. De som ikke hadde Thomas Hylland Eriksens elegante språk, eller Kristin Halvorsens politiske skolering. De som mente de «gale» tingene.
Ubehagelige stemmer
Det er så slitsomt å måtte argumentere mot anonyme stemmer, sier Frank Rossavik i Morgenbladet. Med andre ord ville vi alle – ikke bare Rossavik – være tjent med at de lot være.
Da ville Rossavik, Hylland Eriksen og alle de andre rikssynserne være alene på arenaen. Det ville de sikkert trives med. For det er jo noe eget med en klubb der alle egentlig er enige, selv om de heier på forskjellig lag.
Folkets stemme kan være ubehagelig, men den er likevel folkets stemme. I en ideell verden ville vi erstattet folket med Mona Jensen, eller Frank Hansen.
Statsministerens gjerdestolper
Problemet er bare at da ville verken Mona eller Frank ha ytret seg. Gjennomsnittsnordmannen mener mye, men vil helst ikke stikke seg fram. Skal vi la dem brenne inne med meningene sine av den grunn? Er det demokratisk, i tråd med ytringsfrihetsprinsippet?
Og burde ikke regjeringens leder få ytre seg fritt om de nye gjerdene i nabolaget sitt, uten at folk får vite at hun eller han er Norges statsminister?
Vi vet hvem du er
Selvsagt skal vi redaktører og administratorer av nettsteder vite hvem vi har med å gjøre. Det er jo det denne debatten handler om. Om det skulle være en ny Anders Behring Breivik blant ITavisens debattanter (måtte Gud inderlig forby), så skal det i hvert fall ikke stå på meg når politiet ringer.
De færreste vil ha problemer med å oppgi identitet til administratoren i et nettforum, slik de i dag gjør både på ITavisen.no og de fleste andre steder. Noe helt annet er det å flagge hvem du er for hele det norske folk.
Det vil stort sett bare medietrente professorer, politikere, journalister og forfattere. Skal vi tvinge alle de andre til å holde kjeft?
Tore Neset er redaktør for ITavisen.no
Annonse
