_MG_2293

Annonse


Verdens beste mobil

Det tok litt tid før vi mottok vårt testeksemplar av den mye omtalte HTC Desire (tusen takk, Tollvesenet), men det var verdt ventetiden. For til tross for at den kan beskrives som en Nexus One med litt bedre programvare, er det likevel en utrolig kompetent, brukervennlig og komplett telefon. Og siden Nexus One uansett ikke er offisielt tilgjengelig i Norge, er Desire et langt mer aktuelt valg.

HTC startet året meget bra med Legend, en lekker Android-telefon som utmerker seg med stilig unibody-design, samtidig som den kjører den nyeste versjonen av Android (2.1), og den ferskeste utgaven av HTC Sense-skallet, som gjør systemet enda mer fleksibelt og brukervennlig.

Full av stil
HTC Desire bygger egentlig videre på det samme konseptet: Den kjører også Android 2.1 med Sense, men har kraftigere prosessor og større skjerm. Det eneste vi mister i forhold til Legend er unibody-utformingen.

Men det gjør ikke så mye. Desire føles nemlig utrolig solid i hånda. Den har en betryggende tyngde, den er eksepsjonelt godt satt sammen, uten noe knirking og plastfølelse. Den føles som en dyr og robust mobil.

Annonse


Utseendet er kanskje ikke av typen som umiddelbart skiller seg ut og tiltrekker seg alles oppmerksomhet, Desire er litt mer diskret enn som så. Med brune fargetoner og ingen flashy elementer fremstår den som en voksen, elegant smartmobil, som bør gli rett inn i de fleste sosiale situasjoner. Den er heller ikke enorm rent fysisk, til tross at skjermen er 3.7 tommer stor. Sony Ericssons X10 fremstår som mer klumpete, for eksempel, men når alt kommer til alt blir vi aldri plaget av store mobiltelefoner uansett.

Desire bruker den samme, optiske styreflaten som Legend, i motsetning til trackballen vi finner på Nexus One. Det sies at en slik løsning har lengre holdbarhet, selv om vi personlig bruker den knapt. Knappene i umiddelbar nærhet (hjem, meny, tilbake og søk) er også fysiske, mens Nexus One har trykkfølsomme knapper. De er veldig gode å trykke på.

Ellers har Desire sedvanlige volumknapper, av/på-knapp på oversiden, uttak for 3.5 mm-hodetelefoner og micro-USB helt nederst. Det er ingenting som sjokkerer med telefonens utforming eller utvendige funksjoner, den er bare ekstremt godt laget, lett å bruke og håndtere. Og er pen å se på. Trenger man egentlig så mye mer?

Herlig skjerm
Som sagt er skjermen 3.7 tommer stor. Det betyr at den er større enn Legends, som bød på 3.2 tommer. Desire har også en oppløsning på 800×480 piksler, mens Legend har 480×320. Med andre ord er bildet større og skarpere, selv om det er fortsatt X10 som vinner når det gjelder ren størrelse innenfor Android-segmentet. Desires skjerm bruker AMOLED-teknologi, i likhet med Legend, noe som betyr eksepsjonell fargegjengivelse. Med andre ord er dette er skikkelig lekker skjerm, en fornøyelse å bruke når det gjelder å navigere seg rundt i menyene, se på bilder eller videoklipp. Som de fleste andre AMOLED-skjermer er imidlertid også denne svak i sollys, noe som er viktig å ta i betraktning når man beveger seg utendørs.

Kraftplugg
Mobilen er en råtass ytelsesmessig. Selv om 1 GHz prosessor ikke lenger er så eksotisk som for noen måneder siden, er det fremdeles det kraftigste du får per i dag. Og Desire er virkelig kjapp. Vi opplevde knapt noen forsinkelser i daglig bruk, vi bladde oss gjennom menyer, åpnet programmer, kjørte opp widgets, og moret oss generelt med å utfordre telefonen med komplekse oppgaver. Den klarer seg kjempefint. Vi regner nok med at mye av dette er takket være programvaren, ikke bare rå maskinkraft. Legend, med svakere prosessor, klarte seg allerede meget bra når det gjaldt ytelse. Xperia X10, derimot, som kjører 1 GHz-brikke, er ikke like rask som Desire.

Den nyeste versjonen av Sense-grensesnittet, som ble introdusert med Legend, inneholder et par nyheter som FriendStream, som samler inn oppdateringer fra blant annet Facebook og Twitter, samt muligheten til å zoome ut av de syv hovedskjermene slik at du enda raskere kan bla deg til den skjermen du ønsker. Begge disse funksjonene var bitte litt hakkete i Legend, men Desire har ingen problemer.

Telefonen har også mulighet til å bruke dynamiske, animerte bakgrunner, akkurat som Nexus One, og disse kan forårsake noe mindre hakking. Men faktisk ikke så mye at det forstyrrer oss, og vi kjører gledelig den fargerike «Nexus»-bakgrunner som reagerer på våre trykk.

Med andre ord er Desire imponerende rask og responsiv. Sånn skal det være!

Det er også meget hyggelig å se at batterilevetiden er nokså solid. Til en kraftig smarttelefon å være, altså – vi anbefaler uansett å lade den hver natt, for å være på den sikre siden, men selv om vi snakker en del, har det meste av bakgrunnsoppdateringer påslått og sjekker nettet med jevnlige mellomrom, varer vår Desire i over ett døgn. Dagens telefoner med enorme skjermer og masse kraft krever sitt av batteri, og vi har sluttet å forvente mirakler. Men Desire stiller sterkere enn mange andre i samme segmentet.

Tvittring fra rettssalen er nå lov, i Storbritannia.
(Ill.: Per Ervland)

Totalinntrykk
Maskinvaren er det altså svære lite å utsette på. Både design-, funksjons- og ytelsesmessig. Det eneste minuset er at kameraet fremdeles ikke er den sterkeste siden til HTC. Det tar bilder i fem megapiksler, og det ser helt fint ut så lenge de tas utendørs i bra lys. Men under mer krevende forhold er ikke resultatene så tilfredsstillende. Det samme gjelder videofunksjonaliteten. Vil du ha en Android-telefon med godt kamera, er Sony Ericssons X10 fremdeles det eneste som gjelder.

La oss altså se på programvaren. Vi har allerede skrevet mye om funksjonaliteten til Android 2.1 og om nyhetene i den ferskeste versjonen av HTC Sense, så vi skal ikke gjenta oss for mye her.

Full fleksibilitet
Poenget, kort fortalt, er altså at du får syv hovedskjermer, på alle disse kan du legge snarveier, widgets og andre elementer. For vår del bruker vi værmelding, e-post, FriendStream, setter av et par skjermer til programsnarveier og kontakter, og vi hentet ned en ny HTC-widget som lar oss kjapt notere ned hva enn vi ønsker, enten med tastatur eller ved å tegne. Det finnes en lang rekke andre nyttige widgets som jevnlig oppdateres med informasjon, og du kan fritt plassere dem der du vil eller fjerne dem. For å se alle programmene du har installert på telefonen, bruker du som vanlig en egen applikasjonsmeny. Og det er allerede godt etablert at Android Market har titusener av nyttige applikasjoner du kan laste ned, selv om vi i Norge fremdeles ikke får tilgang til betal-apps. Utvalget er likevel formidabelt.

Desire er like godt koblet til Googles tjenester som alle andre Android-telefoner, e-post, kalender og kontakter synkes automatisk, og applikasjoner som Google Maps er en fornøyelse å bruke.

Nettleseren er glimrende, den tegner opp siden svært oversiktlig, uansett om du bruker den i portrett- eller landskapsmodus, det er støtte for Flash og multitouch. Desire byr på en nettsurfeopplevelse som ikke er mye dårligere enn iPhone.

Integrert
HTC Sense gjør det hele enda mer elegant og brukervennlig. Flott Exchange-støtte sørger for at e-posten din blir tilgjengelig uten problemer, men den store stjernen er som alltid glimrende integrasjon med Facebook. Programvaren linker mange av dine kontakter med deres Facebook-profiler, og de som ikke blir linket automatisk kobler du sammen manuelt, noe som Sense også bistår med. Det tar ikke lang tid å få sammenkoblet selv hundrevis av venner. Resultatet er glimrende kontaktinformasjon, der bursdager og annen info veksles mellom diverse programmer på telefonen, enten det er kontaktlister, kalender eller meldingstjenester. Bildene i telefonboken hentes automatisk inn fra Facebook, noe som gir en fargerik oversikt over dine venner.

FriendStream-applikasjonen gjør at alle statuser fra Facebook og Twitter mates inn i en egen oversikt, noe som er praktisk, men blir raskt kaotisk når man har mange kontakter. Så vi bruker ikke den nevneverdig mye. Det som er stilig er hvordan du kan zoome ut fra hovedskjermen og få oversikt over alle de syv skjermene ved å dra fingrene, eller trykke på hjem-knappen. Dette er de to hovedfunksjonene i den nyeste versjonen av Sense. Dessuten liker vi den stilige funksjonen der du kan markere tekst i hvilket som helst program, og dele den med venner, eller søke på ordene i Wikipedia.

Igjen må vi påpeke at Sense har noen bugs, denne gangen blir vi mest plaget av at kontaktbilder av og til forsvinner fra meldingsoversikten, eller at feil bilder dukker opp i kontaktlisten. Ingenting av dette er til stor plage, det er bare litt synd at HTC ikke fikser slike minimale feil.

Desire er ingen utpreget medietelefon heller, kameraet gjør en god jobb, men overrasker ikke (men grensesnittet for kamerabruken er utrolig elegant, med gode innstillingsmuligheter), mens håndtering av mediefiler er bare greit nok. Igjen, X10 er den beste Android-telefonen for mediebrukere. Det er ikke noe nytt.

Men dette blir pirk – for de fleste brukere bør Desire være mer enn bra nok når det er snakk om medier.

Best akkurat nå
Når alt kommer til alt, kan vi bare oppsummere. HTC Desire er den beste mobilen på markedet i dag. Maskinvaren er i toppklasse: Elegant design, solid konstruksjon og en stor og fabelaktig skjerm er akkurat det vi trenger. På programvaresiden har vi den herlige kombinasjonen av Android 2.1 og Sense-grensesnittet, og i og med at 1 GHz-kraften utnyttes til det fulle, er opplevelsen upåklagelig. Alt fungerer raskt og responsivt.

Desire gjør altså ingenting genuint nytt, men gjør nesten alt riktig. Det er denne telefonen vi anbefaler for alle med ønske om en kraftig og superfleksibel smartmobil.

Husk også å lese våre tester av HTC Legend og Sony Ericsson X10.

Annonse