Leste du ingressen? Assassin’s Creed II er bedre enn forgjengeren. Forgjengeren, som kom i 2007, og som splittet kritikerne og spillerne. Vi falt skikkelig for den unike, historiske verdenen og klarte å overse feilene, som den delvis repetitive spillbarheten. Vi belønnet faktisk spillet med terningkast seks, noe vi gjør veldig sjelden.
Så oppfølgeren er bedre, sant?
Vel, det er vanskelig å tro i løpet av de første tre-fire timene. Starten av det nye spillet føles mer som et slapt terningkast fire, faktisk.
Treg begynnelse
Vi begynner rett etter at det forrige spillet sluttet. Den ganske personlighetsløse Desmond er fortsatt fanget hos Abstergo, selskapet som brukte hans minner til å nå snikmorderen Altair i spill nummer en. Vi starter med å styre han, og skal rømme fasiliteten sammen med Lucy, den samme assistenten vi ble kjent med forrige gang. Starten er utrolig døv. Vi liker ikke Desmond, vi liker ikke å styre han, rømningssekvensen gjennom Abstergos korridorer er kjedelig, den påfølgende slåsskampen likeså, og når vi kommer oss til Lucys skjulested og møter på hennes samarbeidspartnere blir det hele bare pinlig.
Annonse
Men greit, vi må oppdatere oss på historien, og blir informert om at det er nok en av Desmonds forfedre som er involvert i den gigantiske og stadig mindre forståelige konspirasjonen samt kampen mellom tempelridderne og snikmorderne. Han heter Ezio og bor i renessansens Italia. Så det er hans hode vi nå skal inni altså.
Ezio Auditore bor i Firenze, og er en bekymringsløs ung mann som havner i slåsskamper og jakter på vakre kvinner. Vi kjenner oss igjen. Han vet ingenting om at hans tilsynelatende streite familie egentlig er involvert med snikmorderne. Han lever livet og har det gøy sammen med sin bror. Og er veldig flink til å løpe langs hustak.
Løp fritt
Parkour-mekanikken vender nemlig tilbake i oppfølgeren, vi kan igjen elegant klatre oppover omtrent alt som finnes av vegger, hoppe fra tak til tak, fra pipe til pipe, og alt utføres bare ved å holde inne de riktige knappene. Ezio finner automatisk de relevante stedene som kan brukes til å klatre, og opplevelsen er like underholdende som forrige gang.
Men igjen. De første timene, selv etter at vi er ferdig med Desmond og går inn i Ezios hode, er fremdeles kjipe. De fungerer som en overlang opplæringssekvens, der vi må utføre ganske grunnleggende oppdrag. Enda mer irriterende er at vi plutselig blir tvunget til å øve på bevegelser og kampsekvenser vi forlengst har skjønt hvordan vi skal bruke. Det tar bare alt for lang tid.
Kjører i gang
Men hold ut. Vi snakker noen timer her. Hold ut. For det blir nemlig mye, mye bedre etter at ting endelig begynner å skje. Sånn typ etter at du har utført ditt første ekte snikmord og må rømme byen. Og hei, det er fortsatt 20 timer igjen av spillet. Eller mer.
Assassin’s Creed II er nemlig helt vanvittig svært og omfattende. Og dypt. Og har en historie som fenger skikkelig. Og så mye frivillige oppdrag å utføre, hemmeligheter å finne og områder å oppdage at det gjør vondt. Og enda bedre, kjedsomheten og repetisjonen fra det første spillet er så godt som borte.
Så, vi starter i flotte Firenze, og allerede da skjønner vi hvor ambisiøst spillet er. Byen er helt nydelig fremstilt. Vakre kirker, spirer, massive bygninger, uendelig med fristende hustak, klatremuligheter, trange gater… Det er helt forbløffende. Vi kan igjen klatre på de høyeste tårnene og låse opp utsiktspunkter, noe som gir oss mer informasjon om byen.
Henger sammen
Spillet er også mye flinkere til å fokusere deg. Oppdragene som er relevante til hovedhistorien merkes med utropstegn på kartet, så du vet alltid hvor du skal når du skal videre med historien. Men så har vi alle de andre fristelsene. Og sideoppdragene er på ingen måte så uinteressante som forrige gang. Enten du skal banke opp en utro ektemann, løpe om kapp langs hustak eller gjøre andre ting, er alt sammen genuint gøy. Men hovedoppdragene er stjernen her. De er spennende, varierte, utfordrende, intense. Og best av alt, alt henger på grep. I stedet for at spillet følger en predefinert rute av å samle informasjon/myrde/rømme, blandes hovedoppdragene og sideoppdragene sammen til en glimrende mikstur av intelligente utfordringer som ikke bare er gode å spille, men som også forteller en historie og avslører stadig flere puslebiter av konspirasjonen.
Og vi har såvidt kommet oss ut av Firenze. Kort tid uti spillet møter vi på en onkel ved navn Mario (Super Mario-referansen der er forøvrig helt fryktelig), som tar oss med til familiens landsted, utenfor de store byene. Den lille byen Monteriggioni, der landsstedet ligger, er et trygt område, der vi får vite mer om bakgrunnen for kampen mellom tempelridderne og snikmorderne, kan få litt fred og ro til å oppgradere, løse litt gåter og tjene inn penger.
Verden for dine føtter
Det er først når vi kommer til Monteriggioni at vi innser hvor omfattende det hele er. Spillet har for eksempel fått en økonomi. Det finnes butikker i alle byer som selger rustninger, våpen, legemidler og annet utstyr. Disse brukes til å oppgradere både din slagkraft og helse. For å tjene inn penger gjør du selvsagt oppdrag, men du vil også finne et enormt antall skattekister gjemt rundt omkring i byene. Enda kulere er at du kan fikse hjembyen din: Ved å renovere butikker, pynte på landsstedet, oppgradere litt, tjener byen inn penger for deg. Det gir deg også tilbud på varer i butikkene, som er nyttig når du skal kjøpe inn de feteste rustningene. Renoverte objekter kan også åpne opp for ytterligere hemmeligheter.
Det er mer, mer, mer. Spillet byr jo tross alt på to byer til, i tillegg til Firenze og Monteriggioni-området. Og det er ikke småtteri: De resterende byene er Roma og Venezia. Begge byr naturligvis på enormt mange oppdrag, nye skattekister å finne, nye utsiktspunkter å klatre. Utrolig. Men hei, hva sier du til å lete etter hemmelige symboler på diverse vegger rundt om i verden, som åpner for gåter du kan løse, som igjen forteller historien om Desmonds forgjenger, tydeligvis borte for godt et eller annet sted i den historiske verden? Hva med massive katakomber som utfordrer plattformingkunnskapene, og som gir deg sakte, men sikkert tilgang til den feteste rustningen av dem alle? Hva med krypterte sider fra et mystisk manuskript som bare selveste Leonardo da Vinci kan dechiffrere, og som igjen fører deg på sporet av nye gåter? Igjen, det beste av alt er at alle disse elementene henger sammen med plottet, med hele mysteriet, selv om mye av dette er fullstendig frivillig.
Og helt på toppen av alt det kan du få vite historiske fakta om viktige bygninger og spillets personligheter.
Mer slåssing
Assassin’s Creed II har ikke bare pøst på med mer innhold, samtidig som spillet er mer fokusert og gjennomtenkt enn noensinne. Det er også blitt gjort justeringer i spillbarhetselementer som kamp. Slåssingen er i utgangspunktet ikke så annerledes enn forrige gang, der du må finne en rytme med korrekte angrep og forsvarsmekanismer. Men nå har du altså masse nye våpen å velge mellom, som igjen kan oppgraderes og byttes ut. Så slåssingen er mer dynamisk og variert.
Og hvis du ikke vil slåss, men heller rømme, eller forbli usynlig, har du også flere alternativer. Du kan igjen gjemme deg i høy og disse rare boksene på toppen av hus. Greit nok. Men du kan også gå sammen med grupper av mennesker (ikke bare munker). Du kan betale prostituerte eller tyver til å plage vaktene og soldatene. Du kan kaste penger rundt deg slik at tiggere skaper kaos nok til at du rekker å komme deg vekk. Vaktene er også mer oppmerksomme enn før, og gjør du mye faenskap, blir du notorisk, og dermed ser de mer målbevisst etter deg. Du kan redusere nivået på dette ved å rive ned plakater med bilder av deg, bestikke offentlige talere eller drepe funksjonærer.
Tar du hintet? Assassin’s Creed II gir deg vanvittige mengder av ting å gjøre, utforske, oppdage, løse og leke med, samtidig som du ikke blir helt overveldet, alt åpnes opp jevnlig og i fornuftig tempo, alt henger logisk på grep og det blir faktisk ikke ensformig heller. Historien er mesterlig fortalt, og er langt mer fengende enn før.
Småfeil
Det er lite å utsette på spillet, problemene vi møter på er stort sett av det tekniske slaget. Vi har testet PS3-versjonen, og det er en del feil å spore opp – “tearing” på skjermen er ganske vanlig. Frameraten ser heller ikke ut til å alltid henge 100% med. Det som er mest synd er imidlertid at mange av ansiktene er ganske lite detaljerte, ofte er de direkte stygge. Synd, da de fleste er fint modellert etter ekte skuespillere, men detaljnivået mangler ofte. Det grafiske imponerer på avstand, når vi klatrer og skuer utover de vakre og varierte byene. Da briljerer spillet. Man kan kanskje ikke forvente så mye mer av et så stort spill – mengden av innhold innebærer vel at findetaljene må lide, så vi får leve med det.
Lyden er forøvrig også god, den flinke komponisten Jesper Kyd bidrar med stemningsfylt musikk, og de blandede engelsk/italienske-dialektene fungerer faktisk helt fint.
Vi har altså lenge sittet og vurdert hvilken karakter spillet fortjener. Og ja, vi ruller en sekser til slutt. For til tross for den langtekkelige begynnelsen og ujevne teknologien, er spillet så gjennomtenkt og så spennende, og utviklerne har brukt så mye tid på å høre på kritikken og redesigne hele opplevelsen, at Assassin’s Creed II fortjener toppkarakter.
Annonse
