Need for Speed-serien har en langvarig historie, og de siste årene har spillene vært fokusert på ulovlig gateracing, med stadig mindre troverdige historier om agenter som infiltrerer disse illegale miljøene. I tillegg til mastete estetikk og barnslig tematikk har selve spillbarheten blitt dårligere år etter år.
Så endelig har Need for Speed-teamet tatt seg sammen. Endelig har de turt å gjøre noe nytt, endelig har de klart å kvitte seg med Fast & Furious-spøkelset. Nye Need for Speed tar en mye mer realistisk vending, vekk fra gateracing og over til ordentlige baner, mot solide motstandere og mye variasjon.
Det kan virke som om Shift forsøker å konkurrere med tunge og seriøse simulatorer som Forza og Gran Turismo. Med fokus på racingbiler og konkurransebaner kan spillet mistenkes for å prøve å stjele kronen fra disse konkurrentene. Men det er ikke tilfellet. For til tross at tematikken er mer seriøs, er Shift fremdeles et mer arcadepreget spill. Dermed faller det litt mellom to stoler: Det ser ut som et seriøst racingspill, men det føles mer arcadeaktig. Samtidig er det ikke helt noen av delene.
Annonse
Kjør som en stjerne
Shift handler om å samle inn poeng for å bygge opp ditt nivå som fører. Dermed blir løpene genuint underholdende, fordi alt du gjør har et resultat. Ikke bare plassering, men også detaljer som hvorvidt du kjører aggressivt eller forsiktig, hvor flink du er til å mestre svingene eller kjøre forbi motstanderne. Dine teknikker resulterer i stjerner, flere stjerner betyr mer poeng, mer poeng betyr høyere rangering. Noe som igjen åpner nye utfordringer, nye biler og andre bonuser. Så det lønner seg å prøve ditt beste. Har du ikke klart alle kravene et løp stiller, får du lyst å prøve igjen. Du vet du får noe igjen for det.
Løpene er bygd opp på prinsippet med nivåer, der du må låse opp alle nivåene for å få tilgang til den ultimate utfordringen, nemlig World Tour. Alle nivåer inneholder en rekke løp i forskjellige lokasjoner, som fokuserer på forskjellige biler og forskjellige varianter. Du blir i tillegg jevnlig invitert til mer personlige utfordringer.
Du har hele tiden din egen garasje med biler du har kjøpt, og disse kan i beste Need for Speed-stil oppgraderes med nytt utstyr, og du kan også style dem. Riktignok er ikke tilpasningsmulighetene lenger så avanserte som i de tidligere titlene, men som sagt, serien beveger seg nå vekk fra gateracing. Det som er litt dumt er at mange av løpene krever at du bruker en spesiell type bil, som du automatisk får tilgang til. Det betyr at kjøretøy du selv har oppgradert og tilpasset kan ikke brukes i mange av variantene.
Utvalget av bilene ellers er solid, om ikke overveldende. Det er fokus på raske og kraftige kjøretøy, selv om du gjerne starter med litt roligere BMWer og Audier. Det som er et tidlig fellestrekk er at bilene har tendenser til å overstyre fryktelig. Det føles rett og slett ofte som om du kjører på is. Du må gjerne oppgradere en del før kjøretøyene blir lettere å håndtere.
Rar håndtering
Den kunstige intelligensen til motstanderne er faktisk overraskende effektiv, slik at med den “flytende” håndteringen og AIens stadige forsøk på å ødelegge for deg, kan mange av løpende være noe frustrerende. Det er imidlertid gode muligheter til å justere vanskelighetsgraden opp eller ned. Spillet byr også på en kjørelinje som merker mest effektiv vei, akkurat som Forza og Gran Turismo har.
I tillegg til vanlig racing inkluderer spillet også en rekke drift-utfordringer, der du skal kjøre på runde baner og sladde mest mulig effektivt. Denne modusen er helt klart den minst underholdende, det er rett og slett ikke spesielt lett å få til god sladding, det er et eller annet med kontrollen der som ikke sitter helt.
Karrieremodusen er altså ikke helt perfekt, da det er temmelig fort gjort å komme seg gjennom hele karrieren, og drift-utfordringene vil vi helst unngå. Samtidig er det en glimrende utvalg av flotte baner, og belønningssystemet med stjerner gjør progresjonen genuint interessant. Du kan selvfølgelig fortsette å kjøre online, noe som kan by på ganske tøffe utfordringer faktisk. Den vriene håndteringen av bilene pluss menneskelige motstandere krever sitt.
Need for Speed: Shift er altså et noe vrient spill å anmelde. Det er hele veien kompetent. Det er helt tydelig laget med mye entusiasme, med genuint ønske om å reboote spillserien, og utfordre de mer etablerte simulator-konkurrentene. Men det mangler det lille ekstra.
Fartsfølelse til de grader
Et område der spillet definitivt leverer, er det visuelle. Eller, det når ikke helt opp til standarden nettopp satt av Dirt 2, og både Forza 3 og GT5 vil nok overgå det med letthet, men få spill klarer å gjenskape ren fartsfølelse som Shift. Spesielt når du bruker cockpit-kameraet er opplevelsen vanvittig. Utviklerne har virkelig sørget for å nesten gjøre oss bilsyke. Kameraet rister, omgivelsene går inn og ut av fokus, følelsen av å kjøre i enorm hastighet er hele tiden tilstede. Krasjer du (spillet har også fin skademodellering) går skjermen i svart hvitt. Banene er også fulle av detaljer, det samme gjelder de fint gjenskapte bilene. Som sagt, det finnes, og det kommer, penere spill. Men Shift klarer lett å holde seg relevant når det gjelder grafikken.
Det er altså et flott spill vi snakker om her. Shift prøver hardt, og tilfredsstiller stort sett. Vi skulle ønske håndteringen av bilene var mer gjennomtenkt, at driftmodusen var mer underholdende, at det ble skapt mer tilknytning til deg og bilen din. Men totalt sett har vi full respekt for EA for å ha prøvd å gjøre noe nytt med serien.
Shifts største problem er at høsten 2009 er tidenes beste for bilspillentusiaster. Dirt 2, som nettopp kom ut, er herlig. Og med omfattende og garantert fantastiske Forza 3 og Gran Turismo 5 på horisonten, står Shift i fare for å bli raskt utkonkurrert.
Men en femmer altså. Ikke den mest velfortjente femmeren vi har gitt, men la gå. Kudos for at EA prøver, som sagt.
Annonse
