Hopp til navigasjon Hopp til innhold
odst

På jakt med supertroppene

SPILLTEST: Det nye Halo-spillet er gøy, selv uten mange nyheter.

Halo 3: ODST har hatt en interessant utvikling i løpet av sin korte historie. Opprinnelig het spillet Halo: Recon, og var kun ment til å være en tre-fire timer lang utvidelse til Halo 3. Etter hvert ble det imidlertid tydelig at Bungie hadde mer å fortelle enn som så. Dermed ble navnet endret, og spillet fikk status som noe som står på egne bein. Men likevel, la oss ikke misforstå. Dette er fremdeles en utvidelse. Det er fortsatt et kort spill utviklet på halvannet år, som bygger på gammel teknologi og ikke gjør nevneverdige endringer i spillbarheten. Dette er ingen oppfølger, ingen ny opplevelse. Neste års Halo: Reach blir nok et slikt spill, ODST er ikke det.

Litt annerledes
Samtidig, Bungie forsøker å endre en del av dynamikken fra den eksisterende trilogien. Den største forskjellen, i alle fall på papiret, er at den omnipotente Master Chief ikke er fokuset her, i stedet handler spillet om ODST-troppene, dyktige fallskjermsjegere som blir satt inn i New Mombasa etter at The Covenant har satt i gang med å ødelegge den enorme metropolen. Kronologisk er spillet plassert parallelt med Halo 2, og viser sider av krigen vi ikke har vært vitne til tidligere. Og sider av krigen vi forsåvidt alltid har hatt lyst å se: Ikke fremmede, merkelige verdener, men her på Jorda, i bygater, parker og mellom skyskrapere.

Kampanjemodusen deler synspunktet mellom flere hovedpersoner. Der er kanskje her det kreves mest omstilling. Halo har tidligere handlet om én person (OK, to), nå styrer vi både den uerfarne Rookie og hans lagkamerater i flere flashbacksekvenser. Poenget er at troppene er spredt over hele byen, og ensomme Rookie prøver å finne tilbake til dem, samtidig som han forsøker å unngå Covenant-patruljene som vandrer gatelangs.

Fortellermetoden er interessant. Når vi spillet som Rookie, vandrer vi rundt byen om natta. Det er mørkt, øde, og Covenant er overalt. Byen er åpen og tilgjengelig, og vår oppgave er å finne våre venner ved å følge deres radarsignaler. Disse signalene blir sendt fra diverse objekter. Det kan være en kanon, et våpen eller en hjelm. Når vi finner disse, aktiveres det en flashbacksekvens som forteller hva som skjedde med nettopp denne soldaten.

Tilbake i tiden
Sekvensene endrer spillestilen ytterligere. Mens nattevandringen til Rookie foregår som sagt i mørket, med overveldende følelse av ensomhet, til og med musikken er rolig, jazzinspirert og stemningsgivende, er eventyrene til hans lagkamerater mer intense og actionfylte. Disse oppdragene gir oss det beste av Halo, faktisk. Som nevnt, det gjøres ikke spesielt mye nytt under disse, men de er likevel glimrende designet og stiller veldig sterkt i forhold til det vi allerede kjenner til fra før. Bungie har lagt vekk på skikkelig storslåtte, episke sekvenser, og disse kommer på rekke og rad.

Vi utkjemper slag rundt dominerende, svære bygninger, vi sprenger og skyter, majestetisk musikk pumper ut av høyttalere. Alt vi liker med Halo er på plass. Fiendene er smarte og effektive, miljøene brukes smart og det er hele tiden intenst og utfordrende. Vi får også sjansen til å kjøre rundt i først en warthog, så en tanks (og tankssekvensene i Halo er jo alltid herlige), så fly rundt i en banshee. Joda, vi får drepe en scarab også. Alle disse oppdragene føles altså som en slags «greatest hits»-samling for Halo-fansen. Alt vi liker med serien er på plass, og alt vi misliker er borte (ingen Flood!). Bungie beviser at få klarer å designe storslåtte actionsekvenser som de.

Dessverre mister spillet litt fokus på slutten, da Bungie nok en gang tvinger oss under jorda, til repetitive korridorer og ganger. Heldigvis varer det ikke så lenge.

Rookies vandring rundt i New Mombasa står i sterk kontrast til flashbacksekvensene, hans utforskning av miljøet og leting etter spor og forklaring på hva som skjedde er ganske annerledes enn hans lagkameraters hektiske eventyr. Bungie behersker begge ganske fint, men det er klart at flashbackene er spillets sterkeste side.

Mer menneskelig
Mangelen på Master Chief plager ikke. ODST-troppene skal i utgangspunktet være svakere (de hopper ikke så høyt, de har heller ikke helse som regenereres automatisk), men forskjellen er lite merkbar. Helsemekanikken er slik at vi har et skjold, og det blir regenerert, men går det tomt, mister vi helse permanent. Da må vi finne helsepakker, litt som FPS-sjangeren var før det første Halo-spillet. Du må altså tenke litt annerledes, men som sagt, dette her føles fortsatt 100% som Halo.

Den store forskjellen er at troppene har et visir som forsterker lyset og merker fiendene med rødt. Rookies eventyr om natta har spesielt nytte av visiret, da det tross alt er mørkt. Visiret hinter også om andre interessante objekter i spillets verden, og er generelt et stilig og nyttig verktøy.

Hva utstyr angår plukker vi opp et par nye våpen, men det er ikke mye dramatisk nytt. Kjøretøyene er de samme, det er stort sett fiendene også. Igjen, dette er ikke et helt nytt spill, tross alt. Det meste her er kjent, men likevel godt designet, intenst og spennende. Vi liker det.

Mot massene
Kampanjen er fort over, man klarer kanskje å presse rundt seks timers spilletid ut av den. Men ODST er langt mer enn bare enkeltspillerdelen. Først og fremst er det Firefight-modusen som er den store nyheten. Den sammenlignes ofte med Horde fra Gears of War 2, og innebærer altså at du og opptil tre andre venner må slåss i det uendelige mot nye bølger av fiender. Det er rett og slett en utholdenhetsmodus, der visse parametre også endres dynamisk med såkalte hodeskaller. Potensialet for moro er enormt, forutsatt at du finner nok av gode venner å spille med. Noe som selvsagt var vanskelig å teste før spillets offisielle lansering.

Som et ekstra bonus følger det med en egen disk som inkluderer samtlige flerspillerbrett til Halo 3. Alt som fulgte med spillet og påfølgende nedlastbare utvidelser. I tillegg kommer det tre helt nye kart. Det er en grunn til at Halo 3 er enormt populært online, og ODST-pakken reintroduserer spillets glimrende flerspiller til nye kunder.

Fortsatt pent
Vi må selvsagt skrive et par ord om teknologien, og det er ingen hemmelighet at Halo ligger litt etter de aller flotteste spillene denne generasjonen (for eksempel Gears of War 2, Killzone 2 eller Uncharted 2. Men vi har ikke lov å snakke om Uncharted 2. Så vi sier ingenting om hvor vanvittig pent det er.) Motoren er den samme som Halo 3, med minimale justeringer. Det betyr at det håndterer store, åpne brett glimrende, men teksturarbeidet er ikke så detaljert på nært hold. Det som imidlertid har alltid vært et pluss med Halo er den flotte fargepaletten, de lyse, nesten tegneserieaktige flatene, og ODST byr på dette i bøtter og spann. Når alt kommer til alt, spillet er på ingen måte stygt, og har definitivt sin visuelle sjarm, men sjokkerende bra er det heller ikke.

Musikken holder imidlertid den sedvanlig høye kvaliteten, Bungies huskomponist Marty O’Donnell leverer varene igjen, og det uten gitarriffene og korene kjent fra forgjengerne.

Totalt sett er ODST altså en pakke som mest av alt vil tiltale fansen. Det hjelper å like Halo fra før. Kampanjen gir oss de beste øyeblikkene kompilert ned til fem-seks timer, og holder overraskende høy kvalitet. Med Firefight og flerspillerpakken i tillegg får vi en solid dose Halo som bør gjøre entusiastene fornøyd. Vi er i alle fall fornøyd, men vi har alltid hatt sansen for Halo-serien. Når det er sagt, vi håper på noe skikkelig nytt fra neste års Halo: Reach.

Stikkord: helse, testprodukt