Hopp til navigasjon Hopp til innhold
lost od shot2

Slik blir Lost Odyssey

SNIKTITT: Vi prøvekjører årets første store rollespill.

Japanske rollespill. Det er noe for seg selv, det. Mye snodige frisyrer, pompøse fraser og ofte svært tradisjonell spillbarhet. Sjangeren har sine knallharde fans, og sine innbitte motstandere. Vi selv synes rollespill fra østen er ofte veldig kule, og ser stort sett frem til de største titlene innenfor denne spilltypen.

Som Lost Odyssey, for eksempel, som vi har hørt om i mange år. Vi hadde til og med æren av å møte selveste Hironobu Sakaguchi i 2006 og få en innføring i både Lost Odyssey og Blue Dragon, som på den tiden var fremdeles under utvikling.

Mann med erfaring

Og hvis du ikke har fulgt med på denne utviklingen, kan vi oppsummere litt. Sakaguchi er legenden bak de fleste Final Fantasy-spillene, og har de siste årene utviklet spill eksklusivt til Xbox 360. Hans Blue Dragon kom ut i fjor sommer og leverte en veldig tradisjonell, klassisk rollespillopplevelse – men plaget oss med irriterende karakterdesign og fullstendig uvillighet til å ta noen sjanser. Vi gav det en firer.

Lost Odyssey er mer lovende. Kanskje først og fremst fordi spillet har et mye mer voksent uttrykk, med ordentlige mennesker i hovedrollene, ingen masete barn eller liksom-slemme gamlinger med blå hud. Dette er mye mer seriøst, mye mer tiltalende.

Samtidig er det tydelig at spillet holdet seg trygt innenfor rollespill-konvensjonene, spesielt de konvensjonene etablert av Sakaguchi selv.

lost od shot3

Vi kontrollerer hovedpersonen Kaim fra tredjepersonsperspektiv, kontrolleren har én dedikert knapp som åpner menyene der du kan både endre spillets innstillinger og justere karakterenes utstyr og egenskaper, og kampsystemet følger velkjente normer og standarder. Har du spilt eldre Final Fantasy-spill, har du spilt Blue Dragon, vet du stort sett hva du får.

Melodramatisk

Det som imidlertid ser ut til å skille Lost Odyssey fra andre titler i sjangeren er det tunge fokuset på historie. Den udødelige Kaim er selvsagt den sentrale personen, og underveis møter han flere udødelige som i likhet med ham sliter med minnene sine. Pluss en rekke vanlige dødelige også. Det er plass til politiske intriger, humor og romantikk. Filmklippene dukker opp svært ofte og oppdaterer oss på utviklingen i historien, de er godt laget og benytter seg av effektive kamera-teknikker og bilde i bilde-effekter. Og jevnlig husker Kaim deler av sin fortid, som fortelles gjennom elegante, statiske malerier.

Spillets plott virker interessant ved første øyekast – vi har fremdeles bare tilbrakt noen timer med spillet, og sånn sett har vi så vidt skrapet overflaten, men vi liker det vi ser.

Likevel er det spillbarheten som er det viktigste her, spesielt når spillet er såpass stort. Vi vil jo ikke at det skal bli ensformig for fort. Igjen, vi har bare spilt i noen timer, og dermed har vi ikke utforsket kampsystemets dypeste hemmeligheter, men måten det fungerer på er uansett ganske så familiær.

Tradisjonell oppbygning

Lost Odyssey er, som så mange lignende rollespill, bygd opp på hub-prinsippet, der byene er trygge soner med butikker og figurer og prate med, mens områdene i mellom er monsterbefengte og farlige. Byen Uhra, der vi begynner, er herlig detaljert og viser hvor dyktige utviklerne har vært til å skape interessant og nytenkende arkitektur. Men det er utenfor byen, når vi begynner vår vandring gjennom grønne skoger og oppover forblåste fjellsider, at vi får virkelig smake på det Lost Odyssey har å by på.

Spillets kamper er tilfeldige. Du kan altså ikke se monstre, og blir plustelig angrepet med jevne mellomrom. Det som er litt annerledes her, er imidlertid at angrepene skjer sjeldnere enn i andre lignende spill, men er litt mer utfordrende. Slik beskytter spillet seg mot meningsløs og ensformig «grinding».

lost od shot

Kampene er fullstendig turbaserte. Du velger mellom fysiske og magibaserte angrep, som forventet, du kan sette opp formasjon (de som står bakerst tåler litt mer). Monstrene står på motsatt side av kampfeltet og ser skumle ut, og utfører sine angrep etter tur. Det meste fungerer som forventet, med et par unntak. For eksempel – de figurene som angriper fysisk kan forsterke angrepet sitt med en slags ring, som aktiveres ved at du holder inne høyre triggerknapp. Så må du slippe den på riktig tidspunkt, og har du timet det korrekt, økes skadeomfanget på motstanderen. Dessuten er magibruken litt begrenset, bare de dødelige figurene kan bruke magi, og hvis de udødelige også vil delta i magiangrepene må de linke seg mot de vanlige menneskene.

Og de udødelige kan faktisk ikke dø – blir de slått ut i kamp, reiser de seg opp etter noen runder. Men blir samtlige i ditt parti slått ut samtidig, taper du.

Så, de første to-tre timene med Lost Odyssey beviser at nivået på historiefortellingen er meget høyt, at det kunstneriske står i fokus, med vakre omgivelser – og ikke minst fabelaktig musikk – og at dette er et spill som tar seg selv veldig seriøst. Men som sagt, det er tradisjonelle saker, og vil dermed tiltale først og fremst de som allerede har sansen for japanske rollespill.

Litt trøbbel

Det er et par ting som bekymrer oss, først og fremst av det tekniske slaget. Det er mye innlastning, noe hakking, figurene har noen ganger litt for statiske ansikter, noen av animasjonene er lite imponerende (spesielt på figurer som står i bakgrunnen) og stemmeskuespillet virker til å være ujevnt. Vi håper i det minste noen av disse problemene blir løst innen den ferdige, europeiske versjonen kommer ut. Ekstra irriterende er det fordi spillet er ellers så storslått, vi vil ikke at stemningen skal ødelegges av stadig innlastning.

Men uansett, dette var bare noen få timer av et eventyr som fordeles over hele fire DVD-plater. Vi håper Lost Odyssey leverer hele veien gjennom, fordi denne typen episke rollespill er noe vi i utgangspunktet er veldig glad i. Følg med for vår fulle anmeldelse innen lansering.

Spillet lanseres den 29. februar, eksklusivt til Xbox 360.

Stikkord: xbox