Ikke helt paradis

For et vanskelig spill dette var å anmelde. Vi ser tydelig ambisjonene til utviklerne. Vi ser hva de har prøvd å oppnå. Vi ser at Criterion har prøvd å ta bilspillsjangeren i en ny retning. Vi respekterer det og setter pris på det.

Problemet er at vi har rett og slett ikke har hatt det så veldig gøy.

Stadig flere spill forsøker seg på “åpen verden”-prinsippet, med fri struktur, der du har en hel by tilgjengelig og det er opp til deg hvordan du skal gå frem. Det finnes allerede slike spill innenfor bilsjangeren, både Test Drive Unlimited og Need for Speed har forsøkt seg på GTA-inspirerte løsninger.

Men ingen har hatt så store ambsisjoner.

Blanke ark

Criterion kastet alle designdokumentene fra tidligere Burnout-spill ut av vinduet og begynte på nytt. De lagde en by der innlastningsskjermer og menyer ikke fantes. Der du kunne kjøre helt fritt hvor du ville, utforske, ødelegge og krasje, og kanskje delta i et og annet løp om du hadde tid. Der du kunne helt sømløst gå inn i en onlineverden og utfordre hvem som helst, når som helst. Det står respekt av dette konseptet.

Problemet er at det kanskje er litt for unikt for sitt eget beste. Det er ikke ofte vi sier det, men man kunne kanskje holdt seg til en mer tradisjonell struktur uten å eksperimentere så mye?

Hvordan fungerer alt dette da? Du blir plassert i en stusselig, ødelagt bil på begynnelsen av spillet, og hele byen er allerede åpen, alle utfordringene allerede tilgjengelige. Det du må gjøre er å finne dem. På hvert eneste veikryss over hele byen ligger utfordringene, og når du kjører gjennom kryssene aktiveres disse og merkes på kartet. For å delta i selve løpene trykker du bare på venstre og høyre skulderknapp samtidig.

Fritt frem

Filosofien med å fjerne alt som har med menyer å gjøre betyr at du aldri kan hoppe direkte frem til noen av disse løpene, og heller ikke bytte bil, fylle opp boosten eller reparere kjøretøyet uten å faktisk kjøre til et egnet punkt. Det finnes altså flere steder rundt om i byen der du kan bytte bil eller fikse på den, for eksempel hvis du er tom for boost kjører du bare gjennom en bensinstasjon og boosten fylles opp øyeblikkelig. Ganske elegant løsning for så vidt, men igjen kan det være ganske plagsomt å måtte lete etter egnet sted, spesielt hvis du vil bruke en annen bil. Det finnes bare fem av disse billagerne i byen.

Det finnes fire typer utfordringer. Vanlig race der du kjører mot en rekke andre motstandere og prøver å komme først til mål, “road rage”, som handler om å ødelegge et visst antall andre biler, “stunt” som krever at du samler inn poeng gjennom å kombinere hopp og andre, vel, stunts, og til slutt en modus kalt “marked man”, der du blir jaktet på av svarte biler og må komme deg levende til mål.

I tillegg til det finnes det separate utfordringer for hver av de tilgjengelige bilene. Når du vinner dem, får du en oppgradert versjon av den gitte bilen. Og bilene får du i utgangspunktet på en artig måte: Når du vinner et løp, får du ofte beskjed om at en ny bilmodell har begynt å kjøre rundt i gatene, og din oppgave er å finne og ødelegge den. Da får du beholde kjøretøyet.

Bilene er delt i tre klasser, de tunge og aggressive, som egner seg best til road rage og marked man, pluss lette og styrbare biler tilpasset stunt-modusen samt raske doninger med masse boost for race-variantene.

Den grunnleggende strukturen er altså at hvert veikryss er en ny utfordring, at alt foregår i sanntid og du må fysisk komme deg fra A til B for å fikse eller bytte bil, og for å delta i løp. Interessant nok.

Irriterende

Men når vi fordyper oss i selve utfordringene begynner vi å tvile om det hele faktisk var en god ide. Du har muligens allerede lest at et løp ikke kan restartes underveis, noe som var et bevisst valg fra utviklernes side (fordi det ville innebære innlastningsskjemer og menyer, som de ville unngå for enhver pris), og som faktisk er ganske plagsomt. Gjør du det dårlig og føler at du ikke kommer til å vinne løpet, må du avbryte, og vil du prøve på nytt må du kjøre helt tilbake til start. Spillet vil egentlig ikke at du skal kjøre tilbake, den åpne strukturen skal friste deg til å bare fortsette å kjøre og finne en helt annen utfordring i stedet. Denne filosofien biter vi ikke på. En helt annen utfordring krever muligens en helt annen bil, og dermed må du kjøre til garasjen, bytte bil, kjøre tilbake… Alt dette begynner å virke temmelig ufokusert etter en stund.

Race-modusen er også kilde til uendelig mye irritasjon. Når du kjører, er absolutt alle veiene i byen tilgjengelige. Du kan ta hvilken som helst rute til målet. Det eneste som er definert er hvor du starter og hvor du slutter, hvordan du kommer deg dit er opp til deg. Det høres også bra ut på papiret, men fungerer slapt i praksis. Det er rett og slett så lett å tape. Du kjører i sinnsyk fart, og må hele tiden følge med på veien, på kartet, på motstanderne, se opp for motgående trafikk. Et sekund med uoppmerksomhet og du svinger feil, havner i en helt annen del av byen, alle motstanderne suser forbi deg og du kan bare glemme seieren. Og du kan ikke restarte – du må kjøre helt tilbake til begynnelsen! Sinnsykt plagsomt.

Det er først når du er blitt skikkelig godt kjent med byen, lært deg de mange snarveiene, at det begynner å bli morsomt. Men det tar minst 10 timer med spilletid før du begynner å føle deg sikker på deg selv. Skal et spill virkelig kreve så mye investert tid før du starter å ha det moro?

De andre variantene farer bedre. Road rage er alltid gøyalt, da du bare bryr deg om å dytte de andre ut av veien, det finnes ingen begrensninger eller klare mål. Du får bare en tidsfrist, som utvides for hver motstander du klarer å knuse. Marked man er det motsatte, de andre jakter på deg, og det er også en intens og underholdende opplevelse. Vi merket at det var de to modusene vi trivdes aller best med.

Stunt derimot er slapt. Hele prinsippet med Tony Hawk-aktig innsamling av poeng gjennom å kombinere forskjellige hopp føles ikke så veldig Burnout. Det har sine øyeblikk, for all del, men alt i alt var stunt det vi brukte aller minst tid på mens vi testet.

Vi vil ha Crash

Det er mer å gjøre i Paradise enn disse fire spillvariantene. På toppen av det hele kommer det noe som heter Showtime, og er en erstatning for den kjente og kjære Crash-modusen. For en tabbe. Crash handlet om å kjøre inn i et stort veikryss og forårsake mest mulig ødeleggelse ved å strategisk styre bilen din inn i forbikjørende kjøretøy. Du kan starte opp Showtime når som helst, og det innebærer at du rett og slett ruller bilen din og knuser alt som befinner seg underveis, så lenge du har boost igjen. Det er i og for seg ganske artig de første par gangene, men modusen har ingen annen funksjon enn å samle inn poeng, du kommer ikke videre i spillet med Showtime, du låser ikke opp noenting, det er rett og slett et minispill vi ikke følte noe nevneverdig behov for å fordype oss i. Vi vil ha ordentlig Crash tilbake.

Det er enda mer. Sett bort fra disse spillvariantene som du må aktivere på eget initiativ, er byen full av mindre og større utfordringer. Snarveier som kan og bør oppdages, ramper du kan hoppe fra, reklamebrett du kan knuse, og masse, masse mer. Byen er ikke overveldende stor, det skal tross alt gå an å lære seg layouten, men den er full av hemmeligheter. Så det er fort gjort å kaste bort timesvis på å tulle rundt, og disse mulighetene til utforskning er faktisk blant spillets største styrker.

Topp online

Et annet stort pluss er hvor godt flerspillermulighetene er implementert i Burnout. I tråd med prinsippene om å designe spillet mest mulig sømløst, er multiplayer ekstremt lett tilgjengelig. Faktisk trenger du bare å trykke på høyreknappen på kontrolleren, og får da opp et lite meny i hjørnet. Derfra kan du se om vennene dine er på nett, og finne pågående spill. Ideen er at du og andre kjører rundt i byen og kan utfordre hverandre i alt fra å hoppe lengst til fullverdige, omfattende løp med flere mostandere. Dette er en elegant løsning som fungerer helt smertefritt. Enda kulere er ideen med å støtte kamera både på Xbox 360 og PS3 – det knipses et bilde av ansiktet ditt hver gang noen ødelegger bilen din, meningen er å dele ditt forvirrede ansiktsuttrykk med hele verden.

Finfin grafikk

Når det gjelder grafikk er Paradise et solid stykke arbeid – kanskje ikke så vakkert som Project Gotham Racing 4 eller Gran Turismo 5, men fullt av store og små detaljer, variert terreng, massive bygninger og trafikk. Hver av bydelene i byen har sitt eget, tydelige preg. Selve bilene er også fine, og mest imponerende er hvordan karroseriet deformeres på et uttall måter når du krasjer.

Ikke minst kjører spillet i knallsolide 60 bilder i sekundet hele veien, ingen hakking, ingen pop-up, det er tydelig at den underliggende grafikkmotoren er et nydelig stykke programmering. Og det er knapt noen forskjeller å spore opp mellom PS3- og Xbox 360-utgavene, med mindre man skal være ekstremt pirkete. Og det er man stort sett ikke i 180 kilometer i timen.

Så, første ordentlige nestegenerasjons-Burnout er en veldig blandet opplevelse. På den ene siden er vi imponert over ambisjonene om å levere et fullstendig sømløst spill der utforskning, flerspiller og kappkjøring elegant blandes sammen til en gigantisk samlepakke. På den andre siden er det såpass mye frustrasjon vi må gjennom før vi faktisk begynner å kose oss at det nesten saboterer hele spillopplevelsen. Og dessuten er verken Showtime eller Stunt spesielt imponerende.

Vi har alltid elsket Burnout-spill og har tilbrakt alt for mye tid med dem. Men Paradise er det første spillet i serien vi ikke falt pladask for fra første sekund. Det er mye godt der, men også mye som står i veien for en god opplevelse.