Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Flott onlineaction på PS3

SPILLTEST: Warhawk er god, gammeldags flerspillermoro. Vi liker.

Husker du Battlefield 1942? Der hadde vi et spill som omdefinerte flerspillerbegrepet. Et spill som gav oss tilgang til en lang rekke kjøretøyer, fly og denslags, og alt var like intuitivt å sette seg i og benytte seg av. Siden den tid er Battlefield-serien blitt mer og mer oppblåst og komplisert, men det er hyggelig å se at noen fremdeles ønsker å ta det tilbake til utgangspunktet.

Fordi det er på mange måter det Warhawk gjør. Klart det er rom for strategi og avanserte taktikker her, men vårt aller første inntrykk er at dette er et spill som ønsker nykommere velkommen, et spill som fokuserer på ren, upretensiøs moro og glimrende spillbarhet.

Så hva er Warhawk egentlig? Navnet kan minne om et svært gammel PlayStation-spill, og dette skal visst være en slags åndelig oppfølger, uten at det strengt tatt er relevant i stor grad.

Kun nedlastbart, kun på nett

Spillet kan per i dag kun lastes ned fra nettbutikken til PlayStation 3, og finnes ikke i fysisk format (men en Blu-ray-versjon kommer lenger ut i september). Nedlastningen er ikke enorm, og koster bare et par hudrelapper. Vips så har vi et fullverdig spill liggende på PS3-harddisken, det er bare å fyre det opp når som helst uten å måtte lete etter en disk å sette i – vi liker konseptet.

Warhawk fungerer kun online. Det vil si, ingen enkeltspillermodus, ingen bots en gang. Det er fem forskjellige spilltyper vi kan velge mellom, fra klassisk deathmatch, team deathmatch og capture the flag, til luftbaserte dogfight og zones, der laget ditt må ta over en rekke områder på brettet og holde på dem.

Derfra gjelder det å finne en server, og hoppe uti det.

Fleksibelt

Warhawk gir oss muligheten til å bevege oss til fots (i tredjeperson), i kjøretøy (i hovedsak tanks og jeeper) og i lufta (i jagerflyaktige Warhawks). Uansett hvilken metode du foretrekker, er kontrollene velfungerende og responsive og det er like lett å spre ødeleggelse. Hele poenget er jo at spillet skal være tilgjengelig og underholdende.

Det er riktignok bare fem brett i spillet (vi håper selvsagt på at flere slippes til nedlastning etter hvert), men samtlige er rett og slett nydelige. Store, åpne, med masse rom for snikskyttere og andre luringer, muligheter for hektiske luftkamper og landbaserte angrep, med baser, skoger, bortgjemte stier og massive fjell. Dette er fabelaktig, gjennomtenkt design.

Det som forbløffer oss mest er hvor balansert det hele er. Samtlige våpen har sine tydelige bruksområder, sine styrker og svakheter. Til fots kan du benytte alle de forventede verktøyene, som maskingevær, granater, snikskytterrifle og flammekaster, men til og med den mest grunnleggende kniven har sine fordeler. Mest sannsynlig vil du få bruk for hvert eneste våpen på et eller annet tidspunkt. Når det gjelder kjøretøy er det helt klart at tanksen er det mektige, men trege (og følgelig lette å treffe fra lufta), mens jeepen er det lette, kjappe, men sårbare for bakkebaserte angrep.

Er du mest opptatt av forsvar, kan du også hoppe inn i de mange kanonene og maskingeværpostene, som kan knuse fiendlige fly og kjøretøy, men er ganske lette for fotsoldater å ødelegge.

Men selve stjernen er tross alt flyene. Lette å manøvrere, utstyrt med alle mulige morsomme våpen, og med mulighet til å henge stille i lufta slik at du kan finsikte på målene dine fra skjulesteder.

Fetest i lufta

Det kule er at alle mulige våpen henger i lufta som store, fargerike ikoner. Så det er bare å fly inn i et sånt, så plukker du opp nye bomber, missiler, helse eller usynlighetsfunksjon. Balansen er ivaretatt også her. Du kan forsvare deg mot raketter ved å slippe ut avledningsutstyr eller gjøre deg usynlig en liten stund, du kan angripe med raketter som låser seg inn på målene, et kraftig laservåpen som er rimelig vanskelig å treffe med, du kan slippe klasebomber ned på bakkebaserte tropper, og, for den ultimate tilfredsstillelsen, fyre av en guidet missil du kan styre nøyaktig inn på målet. Og for å være ekstra fancy, kan du utføre kule manøvre ved å bevege på den høyre stikken.

Luftkampene er definitivt vår favorittdel av Warhawk. Den nevnte dogfight-modusen eliminerer bakketropper fullstendig og putter alle spillerne permanent i flyene, og resultatet er fantastisk hektiske og intense skuddvekslinger. Vi elsker å jakte på en utvalgt motstander gjennom hele brettet, og ikke minst, å bli jaktet på og føle skuddene på kroppen. Noen av brettene er eksepsjonelt godt egnet til luftkamper, med høye strukturer ispedd trange sjakter. Det føles nesten som å være bak spakene i en X-Wing.

Selv om fem brett kan høres lite ut, finnes samtlige i flere størrelser. Det blir altså noe mer variasjon enn det høres ut på papiret, og de forskjellige størrelsene er tilpasset forskjellige spilletyper.

Warhawk støtter, nesten obligatorisk, den bevegelsesfølsomme funksjonaliteten i Sixaxis-kontrolleren, og nesten obligatorisk fungerer denne muligheten bare passe bra. Selv om flyene kan være artige å styre med bevegelser, ender vi alltid opp med den tradisjonelle analoge kontrollen uansett.

Ganske så pent

Visuelt er Warhawk imponerende bra til å være et nedlastbart spill. Den bryter kanskje ingen grenser, men brettene er store, detaljerte og varierte. Det er mange fine spesialeffekter ute og går, og selv om dette ikke er noe Gears of War eller Bioshock, er spillet på ingen måte stygt. Og viktigst av alt, er det ikke noe hakking å spore opp. Kanskje enda viktigere virker nettforbindelsen til å være meget stabil, vi opplevde knapt noen problemer med forsinkelser eller lag. Det er bra.

Så selv om Warhawk kunne godt hatt bitte litt mer innhold, i form av flere brett og kanskje et ekstra kjøretøy eller to, er spillet uansett en flott onlineopplevelse, enkelt å komme i gang med, perfekt balansert, og rett og slett veldig spillbart. Noe PS3-killer app er det kanskje ikke, men et flott tidsfordriv mens vi venter på virkelig banebrytende spill til Sonys konsoll.

Stikkord: playstation, playstation_test, ps3, spilltester, testprodukt