Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Masete rollespill

SPILLTEST: Blue Dragon på 360 er stort og flott, men fryktelig konvensjonelt.

Det er ingen hemmelighet at Xbox 360 har manglet skikkelig gode rollespill, spesielt av det asiatiske slaget. Forventningene har derfor vært store til Hironobu Sakaguchis (den legendariske skaperen av Final Fantasy) første prosjekt for Microsoft, Blue Dragon. For det er litt av et stjernelag mannen har samlet opp, folk som har jobbet med rollespillklassikere som Dragon Quest og Chrono Trigger, noe av det ypperste innen japansk spillkultur.

Men for å gjøre en lang historie kort, Blue Dragon er ikke nevneverdig vellykket. Det er på ingen måte et dårlig rollespill, det bare bryter aldri ut av nittitallskonvensjonene, det føles litt som å spille Final Fantasy V med penere grafikk. Omtrent alt ellers er som forventet, samtidig som det mangler skikkelig personlighet.

Skrik og mas

På begynnelsen av spillet stifter vi bekjentskap med tre tenåringer som bor i en landsby plaget av en mekanisk «landehai», og kidsa bestemmer seg naturlig nok til å gjøre noe med monsteret en gang for alle. Noe som selvsagt fører til trøbbel og forviklinger.

Problemet er at det er vanskelig å føle sympati med disse skrikende, masete ungene som strengt tatt er blottet for noe som helst sjarm (ok, de virker sjarmerende til å begynne med, men man blir lei etter et par timer). De ser like ut, alle tre, de roper ut de samme frasene om igjen, og vi får frysninger hver gang vi må se på en av de overlange filmsekvensene. Bare la oss spille i stedet!

Og det blir ikke bedre. For etter noen timer får vi selskap av en fjerde, spillbar figur, som er enda mer skrikende og masete enn de tre til sammen. OK, vi skjønner at japanerne liker sånt, og vi har full respekt for gode, japanske rollespill med godt definerte karakterer. Men persongalleriet i Blue Dragon er bare kjipt, uansett åssen man vrir og vender på det. Vi ender til slutt opp med fem spillbare karakterer, når sistemann (kvinne), Zola, blir med i gjengen.

Neste problem er at det er vanskelig å forholde seg til historien, der heltene våre mesteparten av tiden treffer på en slem gamling, Nene, som rett og slett er slem fordi han har lyst. Så han lyver, ødelegger og lurer folk uten nevneverdig grunn, og lirer fra seg ondskapsfulle fraser. Ingenting henger helt på grep. Mellomsekvensene der Nene dukker opp har ett mål, og det er å gi heltene en unnskyldning til å gå videre til neste område i spillet. Engasjere, det gjør de ikke.

Mye å gjøre

Dermed er det opp til selve spillbarheten å redde Blue Dragons ære. Og for all del, dette er et solid rollespill, godt forankret i tradisjonene fra Final Fantasy og Chrono Trigger, med nok av utfordringer, og ikke minst STORT. Tre DVDer stort, liksom.

Og har du spilt japanske rollespill tidligere, vet du nesten med en gang hvordan mekanikken fungerer her. Vi beveger figuren vår (alle karakterene smelter sammen til én når vi kan bevege oss fritt rundt) i diverse områder, møter på monstre og låser opp kister der vi finner penger eller andre objekter. Fra tid til annen ankommer vi byer eller andre områder der vi kan hvile, handle, lagre og gjerne se på en mellomsekvens eller to.

Så, la oss se på det som som oftest gjør et rollespill verdt å spille, nemlig kampsystemet. Når vi beveger oss i åpne områder, kan vi se monstrene dukke opp rundt omkring, så vi slipper heldigvis masete, tilfeldige kamper. Vi kan selv velge om vi vil slåss mot de monstrene vi ser, eller om vi vil løpe forbi dem. Naturligvis er det alltid lurt å slåss litt, siden det betaler seg i form av erfaringspoeng og andre fordeler. Det som er litt unikt i Blue Dragon er at vi, ved å trykke inn høyre skulderknappen, kan projisere et «kampfelt» som omfatter nærliggende fiender, og du kan derfra bestemme hvordan vi skal forholde oss til dem, om vi skal slåss mot alle i samme slengen, for eksempel. Med litt flaks kan du inkludere flere typer motstandere innen feltet ditt, og det kan hende at de hater hverandre såpass mye at de faktisk begynner å slåss hverandre i mellom. Artig.

Vent på tur

Selve kampene er fullstendig turbaserte. Til forskjell fra andre rollespill har ikke selve figurene våpen eller rustninger (med unntak av smykker som endrer deres styrker og svakheter), men bruker magiske blå drager som deres håndlangere. Det er altså dragene selv du kan velge klasser og finjustere styrkene til. Men i og med at du ikke har separat styring på dragene, fungerer de rett og slett som våpen. Ikke overraskende kan du velge mellom fysiske angrep, magibaserte angrep (som benytter seg av elementer som vann, ild, vind og så videre) og diverse defensive og helende formler. Det hele er rett og slett utrolig tradisjonelt, selv navnene på de magiske formlene og de andre objektene du kan bruke i kamp er hentet direkte fra diverse Final Fantasy-spill. De få unike elemenetene i kampsystemet er muligheten til å spare på angrep over litt lengre tid, der angrepet blir enda sterkere enn om du benytter det med en gang, men ellers fungerer alt som forventet.

Så totalt sett, kampsystemet fungerer unektelig veldig bra, og gir oss mye underholdning, men det er samtidig ekstremt velkjent og forutsigbart.

Blue Dragon fortsetter slik hele veien. Litt utforskning, litt vandring på åpne områder, noen besøk i byer, oppgradering, slåssing, og så videre. Spillet prøver aldri å bryte opp strukturen, gjøre noe nytt og spennende, alt føles familiært og tradisjonelt.

Pent og hyggelig å høre på

Det audiovisuelle holder heldigvis en høy standard for det meste. Selv om hovedpersonene ikke oser personlighet akkurat, liker vi monster-designet veldig godt, med mange artige skapninger og imponerende bosser. Men hva skjer med alle bæsjreferansene? Skal det være søtt?

Grafikken i seg selv holder en enkel og fargerik stil, på mange måter meget barnevennlig, samtidig som styrken i Xbox 360 brukes på diverse delikate spesialeffekter. Vi liker spillets utseende, det er hyggelig å se at ikke alle utviklerne overdriver med spesialeffekter, og forsøker i stedet å skape noe annerledes, tiltalende og fylt med personlighet.

Musiksporet skrevet av Nobuo Uematsu er også meget behagelig å høre på, med forskjellige stykker tilpasset de forskjellige omgivelsene, selv om det er litt mye gjentakelser å spore opp her. Det vi imidlertid hater er puddelrocken som spilles når du slåss mot bosser, en helt fryktelig låt vi får vondt i hodet av.

Stemmearbeidet er en av grunnene til at vi misliker hovedpersonene, og det er faktisk litt bedre å bytte til japansk tale med engelsk tekst. Ikke mye bedre, men litt.

Mest for fans

Blue Dragon som en totalpakke er litt vanskelig å bedømme. Det er ikke et dårlig rollespill, på ingen måte. Men det er ikke et bra rollespill heller. Nesten alt her har vi sett før, og de fleste elementene av spillet hører hjemme på nittitallet. Sånn sett kan det være en flott nostalgitrip for japanere, men vi ser ikke for oss at Blue Dragon vil finne noe stort publikum i den vestlige verden. For all del, er du helt desperat etter nye rollespill på Xbox 360, har du ikke mye valg for tiden, men dette er ikke spillet som vil overbevise tvilere.

Vi venter heller på det andre Xbox 360-prosjektet til Hironobu Sakaguchi, Lost Odyssey, som ser mye, mye mer lovende ut.

Stikkord: final fantasy, spilltester, testprodukt, xbox, xbox 360, xbox360_test