Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Tidenes skytespill

SPILLTEST: Bioshock er her, og lever opp til nesten alle forventninger.

De første par timene uti spillet begynte vi å bli bitte litt skuffet. Etter at det første «sjokket» over de vakre omgivelsene, den fabelaktige stemningen og de ubehagelige motstanderne hadde lagt seg, følte vi at vi satt igjen med et tross alt ganske så ordinært skytespill. Selv det tilsynelatende unike kampsystemet, der du kontrollerer tradisjonelle skytevåpen med én hånd, og magiske krefter med den andre, har blitt gjort før (Clive Barker’s Undying). Dette blir ingen sekser, tenkte vi.

Men så begynner alt å stemme. Vi begynner å skjønne greia. Vi begynner å sakte, men sikkert å bygge opp den navnløse hovedpersonen vår til å bli en mektig, genetisk forsterket kriger, og samtidig begynner omgivelsene og spillflyten å imponere bare mer og mer. Innen vi treffer på den gale, teatralske kunstneren, som har satt i stand sitt livs forestilling for oss, er vi nesten på gråtens rand – så godt designet og gjennomført er dette.

Dystopisk verden

Men tatt fra begynnelsen. Det er ingen tvil om at Bioshock er et unikt spill, helt fra første øyeblikk. Du har sikkert allerede lest en del om hvordan spillet begynner, hvordan hovedpersonen er den eneste overlevende av et flykrasj, som tilfeldigvis finner sted midt på havet, rett ved inngangen til en den gang pulserende, undersjøiske byen Rapture. Vi har ikke annet å gjøre enn å svømme bort til fyrtårnet som stikker opp av vannet, der dørene befinner seg, og vi tar heisen dypt ned til selve byen. Og vi ser med en gang at selv om Rapture kanskje en gang har vært et vellykket sted, bygd av en eksentrisk magnat for hans likesinnede som ville vekk fra virkeligheten, er det nå et råtnede mareritt, der noe har gått alvorlig galt. Mens vannet lekker inn fra alle kanter, blir vi raskt angrepet av maskerte psykopater, som tydelig har vært menneskelige en gang i tiden, men har mistet forstanden fullstendig.

Til tross for alt det forferdelige, ser vi likevel tydelig den idyllen stedet var bygd for å skape. Rapture ble konstruert på 40-tallet (selv om spillet finner sted i 1960), og bærer tydelig preg av tidsperiodens art deco-stil og etterkrigstidens forsiktige optimisme, som kanaliseres gjennom propagandaplakater og den festlige musikken som stadig vekk strømmer gjennom høyttalerne. Rapture skulle gjøre de rike, utvalgte innbyggerne lykkelige, og det synes. Men nå er byen en skygge av seg selv. Hvorfor?

Det er lite informasjon å hente gjennom mesteparten av spillet. Vi plukker opp lydopptakere overalt der innbyggernes dagbøker er spilt inn, og noe blir forklart, men mange nye spørsmål dukker opp. Faktum er at størstedelen av Bioshock foregår uten at vi vet hvem hovedpersonen er og hva han gjør i Rapture. Men frykt ikke, mot slutten begynner brikkene å falle på plass.

Venner og fiender

Vi møter på noen vennligsinnede sjeler underveis, som Atlas, som kommuniserer med oss gjennom radio, men samtidig er det ingenting i Rapture som er som forventet. Det er ikke alltid like lett å skille mellom venner og fiender. Forvent deg mange overraskelser utover i spillet når det gjelder hvem du kan stole på og hvem som lurer deg, men vi skal naturligvis ikke avsløre noenting her og nå.

Bioshock henter utvilsomt mye inspirasjon fra både rollespill- og eventyrsjangere, men det er først og fremst et FPS, og mesteparten av din tid i Rapture vil du tilbringe i kampsituasjon. Og våpensystemet er definitivt noe av det mest interessante med hele spillet. Selv om det kanskje ikke virker så revolusjonerende i begynnelsen. Joda, tradisjonelt nok kan du bruke alle mulige forventede våpen, fra pistoler, maskingevær og hagler, til litt mer avanserte verkøty som granat- og flammekastere. Men det er bare toppen av isfjellet. Innbyggerne i Rapture lekte seg nemlig med genetiske modifikasjoner, og disse vil du kunne benytte deg av i stor grad. Disse såkalte Plasmids holdes i din venstre hånd, og gir deg helt nye egenskaper – alt fra å skyte ut flammer, fryse ned motstandere, sjokkere dem med strøm, til å tvinge motstanderne til å angripe hverandre i stedet.

Kreativ kampføring

Men som vi sa på begynnelsen, det at en spillfigur behersker både våpen og en slags magi i samme slengen er heller ikke noe revolusjon. Men det er den utrolige fleksibiliteten kampsystemet gir deg som virkelig er noe nytt. Du kan for eksempel hele tiden benytte deg av omgivelsene til din fordel, ved å skyte strøm i vanndammer blir alle som står i vannet automatisk rammet, du kan hacke de mange automatiske våpenstasjonene til å angripe motstandere, ikke deg, du kan velge mellom forskjellige typer kuler til våpnene dine, som selvsagt fungerer forskjellig på de forskjellige fiendene, og så videre. Det er bare en begrenset antall Plasmids du kan ha med deg, så du må prioritere disse riktig, og du kan også utstyre deg selv med andre genetiske forbedringer som ikke fungerer som våpen, men som gjør deg sterkere på diverse andre områder.

Resultatet er at det hele gir deg utrolig stor frihet til å tilpasse kampstilen din. En frihet vi er vant til fra tyngre rollespill, men ikke mer tradisjonelle FPSer.

Alt avhenger av småjentene

Men rosinen i pølsa når det gjelder valgmuligheter og fleksibilitet er spillets nøkkelpersoner: Litte Sisters og Big Daddies. Disse er ikke dine vanlige, genetisk muterte motstandere. De er faktisk ikke motstandere i det hele tatt, med mindre du provoserer dem. Hva er greia? De små, uskyldige jentene vandrer rundt i Rapture, på jakt etter substansen ADAM, den samme substansen som gjør deg sterkere, mens dykkerdrakt-bekledde Big Daddies er deres mektige beskyttere. Går du til angrep på Big Daddies, har du en utfordrende kamp foran deg, og når du har vunnet får du et valg om hvorvidt du vil drepe eller redde småjentene. Dreper du dem, får du mer ADAM enn om du lar dem løpe. Det er et moralsk valg, og det får visse emosjonelle konsekvenser senere i spillet. Så det er opp til deg.

Vanlige fiender, såkalte Splicers, kan også by på utfordring. De er i alle fall temmelig intelligente, klarer å bruke omgivelsene til å forsvare seg (setter du fyr på dem, løper de i vannet), og pleier å bruke helsestasjoner for å medisinere seg selv.

Så joda, på overflaten kan det virke som om spillet er nok en FPS, men det er så mye dypere enn som så, så mye mer involverende.

Rett og slett vakkert

Det virkelig unike med Bioshock er uansett ikke hvordan våpnene føles eller hvor smarte fiendene er, men hele den utrolige atmosfæren, stemningen, de storslåtte kulissene, det vanvittige detaljnivået. Det er virkelig uvanlig at et spill klarer i såpass stor grad å gjøre sine omgivelser virkelige, slik at vi føler at vi er der, Rapture er det nye hjemmet vårt liksom. Og helt uforutsigbart er det også, vi kan aldri vite hva som skjuler seg rundt neste hjørne, for det er tydelig at fantasien til utviklerne tar ikke slutt.

Med andre ord er Bioshock en opplevelse utennom det vanlige. Også takket være den fabelaktige teknologien, spesielt grafikken, som på alle områder er noe av det peneste vi har sett, uansett plattform. Det er ikke blitt spart på noe, ingen objekter er tilfeldig plassert, uansett hvor vi går ser vi det samme høye detaljnivået. Det samme med lyden, som ytterligere øker stemningen takket være glimrende stemmearbeid. Dette er et spill som virkelig gjør seg godt på en skikkelig stor TV, med et skikkelig anlegg.

Obligatorisk kjøp

Vi kunne sikkert ha pirket på noen småting her og der. Vi kunne kanskje ha klaget på manglende flerspiller, men vi synes faktisk det er helt greit at utviklerne ikke kastet bort tiden på en halvhjertet multiplayermodus og heller gav oss en komplett enkeltspilleropplevelse. Uansett er Bioshock den mest involverende spillopplevelsen siden Half Life 2, et spill som skaper en virkelig troverdig verden, befolker den med troverdige personligheter, og samtidig lar oss bruke vår egen fantasi til å fylle tomrommene. Og er det ikke dette videospill handler om, å bruke fantasien vår og rømme fra hverdagen? I så fall er Rapture det perfekte stedet å rømme til, og du skylder deg selv det hvis du er glad i spill og skjønner at de kan brukes til å formidle høyst virkelige følelser.

Bioshock er tilgjengelig til Xbox 360 og PC, 360-versjonen er testet.

Stikkord: half life, pc, spilltester, testprodukt, xbox, xbox360_test