Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Rocker som på åttitallet

SPILLTEST: Men nye Guitar Hero har ikke så mye sjel.

Bare for å gjøre én ting klart med en gang: Guitar Hero Rocks the 80s er ikke Guitar Hero III eller en annen form for oppfølger. En ekspansjonspakke med nye sanger er vel en mest passende beskrivelse. Ikke ulikt de mange SingStar-diskene vi har etter hvert blitt servert.

Men tatt i betraktning hvor stor suksess Guitar Hero er blitt, og ikke minst hvor genuint moro det er, var vi veldig nysgjerrige hvordan denne tilleggspakken føltes.

Første minuset i våre øyne er formatet. Det er vel og bra at Rocks the 80s er ute til PlayStation 2, for all del. Det har vi ingenting i mot. Men vi skulle virkelig sett at disse sangene også på et eller annet vis var tilgjengelige til Xbox 360, som tross alt har den overlegne versjonen av Guitar Hero II. Vi får i det minste håpe på at sangene blir gjort tilgjengelige i nedlastbart format, men inntil videre får vi børste støvet av PS2en og bite tennene sammen.

Få nyheter

Vi merker ganske raskt etter å ha startet spillet at det ikke er gjort dramatisk mye nytt her i forhold til Guitar Hero II-rammeverket. Spillet består av de samme modusene som forrige gang. Nyheter som ble introdusert sist, som den mer avanserte treningsmodusen og diverse flerspillervarianter, er intakt også her.

Når vi velger figuren som skal representere oss, er det også lite nytt å spore opp. Det er de samme gamle favortittene som forrige gang, men nå med tidsriktige pastellfargede klær, og omskrevne bakgrunnshistorier som skal reflektere åttitallsholdninger. Men ok, greit.

Det føles enda tristere når vi ser at knapt noe som helst er gjort med den visuelle utformingen av arenaene vi skal spille på, da potensialet er såpass stort for å gjøre noe artig. Litt flere neonfarger er liksom det eneste. Selv medlemmene i bakgrunnsbandet beholder sine gamle klær, det er bare hovedpersonen som er kledt i gjeldende åttitallsantrekk.

Så det vi sitter igjen med er strengt tatt Guitar Hero II med noen nye kostymer og et par andre, helt minimale endringer. Ikke mye åttitallsfølelse over dette, gitt.

Naturlig nok er det låtene som tross alt er nøkkelen til underholdning. Vi kunne tilgitt den slappe fremføringen om låtlisten hadde vært knallsterk. Men den er dessverre litt…tam.

Passe låtutvalg

Det er helt klart en fin rekke herlige åttitallsklassikere her. Ikke overraskende er harry hårmetall godt representert, men ikke overrepresentert. Åttitallet dreide seg jo ikke bare om Poison og Motley Crue. Men vi får vår dose glam, så det er ingenting å klage på for Sunset Strip-nostalgikere. Litt mer interessant er kanskje hva som tilbys ved siden av de mest åpenbare rockelåtene – for eksempel de artige new wave-sporene som «I Ran» og «Turning Japanese», eller fabelaktige «Police Truck» med Dead Kennedys. Så har vi en rekke kanskje mindre kjente, men fortsatt kule spor fra The Police, Asia og Iron Maiden. Mye moro, for all del, og nok av nye utfordringer for Guitar Hero-elskere.

Men mange av sangene er temmelig slappe saker. Det er rett og slett for mye fyllemateriale her, av artister vi knapt har hørt om, eller låter som bare ikke er noe særlig bra. Åttitallet hadde da mer å tilby enn dette? Vi ser ikke for oss at det vil bli laget nok en åttitallssamling av Guitar Hero-sanger, så hvorfor ikke velge kremen av tiårets gitarbaserte musikk?

Her er forøvrig hele låtlista:

Caught in a Mosh (as made famous by Anthrax)
Balls to the Wall (as made famous by Accept)
Electric Eye (by Judas Priest)
Los Angeles (as made famous by X)
Police Truck (as made famous by Dead Kennedys)
We Got the Beat (as made famous by The Go Go’s)
(I Think I’m) Turning Japanese (as made famous by Vapors)
Seventeen (as made famous by Winger)
Because, it’s Midnite (by Limozeen)
Hold On Loosely (as made famous by .38 Special)
No One Like You (as made famous by Scorpions)
Only a Lad (as made famous by Oingo Boingo)
Ballroom Blitz (as made famous by Krokus)
The Warrior (by Scandal)
What I Like About You (as made famous by The Romantics)
Wrath Child (as made famous by Iron Maiden)
I Wanna Rock (by Twisted Sister)
I Ran (by Flock of Seagulls)
Round and Round (as made famous by Ratt)
Metal Health (as made famous by Quiet Riot)
Holy Diver (as made famous by Dio)
Heat Of The Moment (as made famous by Asia)
Radar Love (as made famous by White Lion)
18 and Life (as made famous by Skid Row)
Bathroom Wall (as made famous by Faster Pussycat)
Lonely is the Night (as made famous by Billy Squier)
Nothing But a Good Time (as made famous by Poison)
Play With Me (as made famous by Extreme)
Shaken (as made famous by Eddie Money)
Synchronicity II (as made famous by The Police)

Men gøy likevel

Selve formelen for spillbarheten er like solid som før. Om du ikke helt kjenner til hvordan Guitar Hero fungerer, gjelder det altså å trykke på riktige, fargekodede knapper på plastgitaren samtidig som korrekte symboler vises på skjermen, og for å trekke ekstra poeng kan gitaren løftes i været for å aktivere såkalt Star Power. Så selvsagt, Rocks the 80s følger den samme oppskriften, og det er jo alltid gøy. Det er det ultimate partyspillet, og denne utvidelsen legger nok ingen demper på stemningen.

Det er slik Rock the 80s må betraktes – som en tilleggspakke kun rettet mot allerede eksisterede fans, som rett og slett er ute etter nye sanger å leke seg med. Men samtidig gjør det middels tilfredsstillende låtutvalget og få kosmetiske endringene at det hele føles som en billig og raskt sammensatt pakke som først og fremst skal tjene inn litt ekstra penger.

Nå venter vi i spenning både på den ordentlige oppfølgeren, Guitar Hero III, og Rock Band-prosjektet fra EA. Det blir garantert en rocka høst.

Stikkord: playstation_test, spilltester, testprodukt