Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Transformers

Filmen er kul, men spillet skuffer fryktelig.

Trodde du kanskje at tidene var i ferd med å snu? At utviklerne av filmbaserte spill tok seg sammen og begynte å levere mer gjennomførte produkter?

Neida.

Vi begynte faktisk å spille Transformers uten å ha sett filmen. Vi hadde hatt billetter til førpremieren, slik seg hør og bør for spilljournalister, men havnet i stedet på Hovefestivalen. Sånn går det. Så detter spillet inn i postkassa, og vi begynner på det uten å vite noe særlig om filmens forløp, og på en måte følte vi at det var like greit.

Potensialet er jo uansett enormt. Spillet skal jo handle om enorme roboter som slåss! Og bytter form! Hvordan kan det gå galt?

Begge sider av historien

På begynnelsen kan vi velge to separate enkeltspillerkampanjer, én for Autobots og én for Decepticons. Det er stort sett det spillet inneholder, de eneste tilleggene er noe bonusmateriale du kan låse opp. Vi begynner med Autobots først.

Transformers er rett og slett et helt vanlig actionspill, som ikke får noen ny dimensjon bare fordi robotene kan forandre seg. Du begynner med Bumblebee, den gule roboten som kan bytte form til en Camaro, noe som naturligvis innebærer en rekke kjøresekvenser. Som er ganske så fryktelige, da styringen på bilene er usedvanlig løs og upresis. Det er ofte vanskelig å kjøre rett frem, til og med.

Du kan bytte form når du vil, og i robotformen vil du jevnlig slåss mot andre roboter. Enten det er dumme fotsoldater, eller de mer krevende Decepticons fra filmen, skal det ikke så fryktelig mye til for å slå dem. Kampmekanikken begrenser seg til grunnleggende slag og spark, som du utfører ved å rett og slett slå fortest mulig på knappene. Ingen finesse her. De litt tøffere motstanderne krever gjerne at du kanskje plukker opp noe fra bakken (en bil, en stolpe, et gjerde eller tilsvarende), og kaster på dem. Dette er verken avansert eller spesielt underholdende. Robotene har sine spesialangrep, som raketter og sverd, men igjen, det føles aldri spesielt ekstraordinært.

Frustrerende

Du tvinges ofte til kjøresekvenser via tidsbegrensede oppgaver, der du må komme deg til et sted i byen før tiden løper ut. Den kjipe styringen og det vanskelige kameraet gjør det hele ofte uendelig frustrerende, selv tilsynelatende enkle kjøreturer må gjerne startes om og om igjen, fordi du ble sittende fast i en bygning.

Spillet prøver å gi illusjonen av en åpen verden, der du for eksempel befinner deg i byen, og oppdragene er spredt rundt omkring og merket med lys. Og du kan bevege deg fritt i byen mellom oppdragene, plukke opp noen hemmelige gjenstander eller bare knuse litt. De fleste av bygningene er nemlig ødeleggbare, og det ser for det meste veldig kult ut, med store eksplosjoner og masse betongdeler som ligger rundt omkring. Men det har liten innvirkning på selve spillbarheten, vi lagde for eksempel et stort hull i en bygning, stort nok til å gå gjennom, men vi kunne likevel ikke gå gjennom det. Der var det en usynlig barriere.

Best som slem

Det er gøyere å spille som Decepticons. For det første kan flere av dem fly. For det andre er de slemme, og dermed går flere av oppdragene ut på å ødelegge mest mulig på kortest mulig tid. For det tredje kombineres disse to mulighetene flere ganger, noe som betyr moro. Å spille som Decepticons legger til mer variasjon til spillbarheten. Selv om du naturligvis også kan ødelegge ting når du spiller som de snille, men da får du bare kjeft. Men vi gjorde det likevel, fordi det er artig.


Se videoklipp fra Transformers

Men når alt kommer til alt. Dette er ensformige saker, plaget av unøyaktig kontroll, dårlig kamera og uinspirert spillbarhet. Og det er kortvarig, med bare noen timers spill fordelt på hver av fraksjonene. Men igjen, kanskje det er like greit. Vi hadde bare ikke noe lyst å fortsette.

Selve historien er naturligvis hentet rett fra filmen, men samtidig fortalt slik at det ikke skal avsløres for mye. Resultatet blir manglende følelse av å oppnå noe, de korte filmklippene mellom brettene klarer knapt å binde dem sammen, og det er blir bare rot hvis du skal prøve å følge med. Og dermed forsvinner nok et initiativ til å fortsette i spillet.

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

OK grafikk

Visuelt (på Xbox 360) er spillet helt greit. Selve robotene er i alle fall meget detaljerte, og animasjonene deres er bra. Det skulle bare mangle, tatt i betraktning den ekstreme detaljen robotene har i filmen. Men omgivelsene for øvrig er ingenting å hoppe i taket for, det er rett og slett helt standard kvalitet på dem, som noe tatt fra et godt Xbox/PS2-spill. Mennesker og forbipasserende biler er kantete, husene likeså. Helt greit, rett og slett.

Replikkene leveres for det meste av de faktiske skuespillerne, som igjen, gjør jobben sin, sier det de må si, men uten at vi er imponert over innlevelsen eller kvaliteten.

Så her har vi det, nok et kjapt sammensatt filmbasert spill. Ingen av sommerens blockbustere har hittil klart å imponere når det gjelder spillmatiseringene sine, og det gjør ikke Transformers heller. Faktisk er det dårligere enn det vi er vant til. Og det er ganske hårreisende, tatt i betrakning hvor kul kildemateriale vi snakker om her. Dette kunne vært et herlig, om tanketomt, actionspill, men ender opp som bare rot.

Men – etter å ha spilt, hoppet vi på første banen til Majorstua og så filmen. Den er sinnykt kul, så det reddet i det minste dagen for oss.

Stikkord: playstation, spilltester, testprodukt, xbox, xbox360_test