Piratjegeren

Før var verden enkel for piratjegeren. Da kunne han spore en ulovlig utlagt kopi til en server – eller i beste fall arrestere en og annen russer eller kineser som solgte brente CDer under disk. Så kom fildelingen. Først med P2P, med filmer og låter liggende på de enkelte delernes harddisker.

Nå gjelder torrents, der filene ligger i små fragmenter spredd på millioner av maskiner. Man laster ned litt her, litt der. Og med darknets (lukkede nettverk der man må ha invitasjon for å delta), trackerløse torrents (nettverk der hver maskin fungerer som server, uten noen form sentral organisator) har i hvert fall de smarteste av hobbypiratene blitt tilnærmet umulige å spore.

Syndflod av lovbrudd

Pirat-syndfloden har fått bibelske dimensjoner. Det er nok å søke etter en ny Hollywoodfilm på Google, så har du den på under en time (gitt at du har bra båndbredde). Det er enklere enn å bestille den fra en videokiosk, laste den ned fra en av de ytterst få (og med respekt å melde riktige dårlige) lovlige tjenestene eller for den saks skyld ta seg en tur i videosjappa på hjørnet (om den ikke har lagt inn årene).

Og utvalget er mye, mye bedre. Her tas det ikke hensyn til markeder, geografiske markedssoner eller lanseringsdatoer i ulike såkalte territorier. Kvaliteten også. Om filmen finnes på DVD, får du HD på nettet. Og mens iTunes fortsatt serverer dataredusert vare, har den ulovlige musikken full CD-kvalitet (og enkelte ganger bedre enn det).

Alt er tilgjengelig – over alt. Helt gratis, 24 timer i døgnet sju dager i uka. En unik situasjon i verdens kulturhistorie. Og samtidig en katastrofe for den forretningsmodellen kulturbransjen har hatt siden boktrykkerkunsten kom.

En bransje som mot alle odds fortsetter sin hvileløse jakt på løsningen. De har ikke lykkes med å få på plass noe alternativ som fungerer like effektivt og brukervennlig som pirat«sjappene». Og de har ikke greid å stoppe den enorme frivillige (og mange vil si idealistiske) byttehandelen som foregår – uten at en krone skifter hender.

Så utbredt har fildelingen blitt at de profesjonelle piratene klager. De tjente jo gode penger på å selge de ulovlige godsakene. Nå er også bandittenes marked ødelagt.

Hevner med faktura

Inn kommer Espen Tøndel. Den ellers sympatiske mannen er den norske film- og platebransjens viktigste juridiske våpen, men en pen bukett spektakulære saker bak seg. Saker som skal skremme den jevne, middels IT-kyndige nordmann tilbake til platebutikken og videosjappa. Å saksøke hver eneste en ville selvsagt være umulig – i stedet tar man enkeltsaker som er egnet til å få bred plass i media. En god ting både for underholdningsbransjen, politiet, politikerne som vedtok innskjerpingen av åndsverkloven i fjor – og selvsagt for Simonsen, advokatfirmaet Espen Tøndel er partner i.

Advokatene i Simonsen har med Tøndel is spissen spesialisert seg på å forfølge fildelere, piratkopister og aktivister som utfordrer lovverket på ulikt vis. Med vekslende hell i rettssalen. Og med en evne til å vinne hjerter og sinn som en George W. Bush i Irak. Vi heier fortsatt på Pirate Bay, selv om det for lengst er avslørt at de i begynnelsen ble finansiert av en skummel høyreekstremist og nå har pornoindustrien som hovedannonsør.

Ville vunnet i dag

Espen Tøndel ble først kjent som mannen som på vegne av den amerikanske filmindustrien anmeldte Jon Lech Johansen, senere kjent som DVD-Jon. Jon Lech Johansen hadde, i samarbeid med kjenninger i utlandet, greid å knekke kopisikringen på DVD-plater. Saken ble ført som straffesak av påtalemyndigheten. De tapte så det suste, på alle punkter.

Det mener Tøndel de ikke hadde gjort i dag.

– Soleklart. Han brøt jo kopisperren, og det er ikke lov lenger.

Men i lovteksten brukes begrepet «effektiv». Var virkelig kopisperren på DVD-platene effektiv?

– Hva som er effektiv kopisperring er ikke helt avklart i lovverket. Jeg vil anta at det finnes en del personer der ute som gjerne vil ta en fight på det, på prinsipielt grunnlag. Og da står vi klare, utfordrer Tøndel.

50 000 for Pitbullterje

Bedre hell hadde han med Fredrikstadmannen som i fjor la ut filmen «Pitbullterje» som torrent via Pirate Bay. Han endte opp med en bot 150 000 kroner, noe som senere ble redusert til 50 000 på grunn av mannens økonomi.

– Vi fikk gjennomslag for at erstatningen skal stå i forhold til det rettighetshaveren har tapt, eksemplar for eksemplar. Og det er vi fornøyd med.

En 16-åring som drev en Direct Connect-hub i Stavanger (Stavanger Dragon Hub) ble den neste store saken for Tøndel og Simonsen. Gutten ble dømt. Det er ennå ikke fremmet noe konkret krav, men Tøndel har sagt at guttens foreldre kan komme til å måtte betale et sekssifret erstatningsbeløp.

Fire nye saker på gang

Tøndel lover at flere store saker er nært forestående.

– Vi har fire saker nå hvor vi har solid dokumentasjon fra innsiden på lukkede, store miljøer i Norge. Det er snakk om store volum, og vi har veldig gode beviser. Vi har anmeldt de som organiserer det, og så får vi se hvordan det blir håndtert. Da er jo ballen ute av våre hender.

Det er nok av fildelingstilhengere som argumenterer med flisespikkerjuss og tekniske bortforklaringer. For advokaten er loven såre enkel.

– Det er viktig å ikke henge seg opp i teknologien her. Det vi snakker om er at det er ulovlig å dele filer som rettighetshaverne ikke har samtykket i at du kan dele. Med mindre det er i vennekretsen. Og vennekretsen er sjelden 1,6 millioner mennesker, eller for den saks skyld 2000.

Mange hevder også at dersom det fantes gode alternativer til den ulovlige fildelingen, ville ellers lovlydige borgere benyttet disse i stedet.

Tøndel er langt på vei enig i dette.

– Man må ha forretningsmodeller som gjør det attraktivt å gjøre dette lovlig. For jeg tror veldig mange av de som er lovbrytere i dag som et utgangspunkt ikke nødvendigvis ville ha vært det. Hvis det var gode alternativer til stede, så kan det være at de fleste ville kjøpt dette på lovlig vis. Nå er det en kultur som det er en utfordring å få løst opp i. Derfor er også opplysning på skoler og universiteter og liggende en del av de virkemidlene som rettighetshaverne bruker.

– De samme rettighetshaverne har blitt beskyldt for å ligge langt etter utviklingen. For den som er villig til å bryte loven, er tilbudet langt bedre – ikke bare prismessig – enn de lovlige alternativene. Både musikk og filmer ligger ute i bedre kvalitet enn CD og DVD, og det tar ofte kortere tid å laste ned noe enn å finne det i hylla hjemme og rippe det til et filformat. Hvordan ser du for deg at film- og platebransjen skal vinne folk over til musikk med dårlig lyd og film med sølete bilde?

– Det er en del av utfordringen at du får opp forretningsmodeller som teknisk er «konkurransedyktige», og det er dessuten slik at det er svært vanskelig å konkurrere mot gratis. Det er nettopp derfor det er så viktig å forfølge alle tre sporene for rettighetshaverne: Det ene er å ha tilbudene, det andre er å drive informasjon, det tredje er å ta noen av lovbryterne for å vise at dette er ulovlig og at du kan få deg en smekk på fingrene rent økonomisk – og strafferettslig.

– Folk som driver med deling av film og musikk har jo – også sett med bransjeøyne – det aller beste utgangspunktet: de er mer enn normalt interessert i kulturuttrykkene det er snakk om. Er det smart å saksøke dem framfor å gi dem et tilbud de er fornøyd med?

– Dersom inntektene faller bort, hvor er det da musikerne og filmskaperne skal hente pengene sine? Og da snakker vi ikke om «hotshots» innen film og musikk, men den jevne musiker og de små filmskaperne. De er avhengige av å få inntekter på sine første produksjoner for å kunne fortsette med flere. At fildelerne påberoper seg at de er så opptatt av det kulturelle innholdet, er i beste fall ekstremt korttenkt.

– Fildelere opptrer ofte som misfornøyde kunder. De er ikke fornøyd med servicenivået og varetilbudet som underholdningsbransjen gir dem, og velger dermed det ulovlige «markedet».

– Om køen er for lang i butikken, tar du ikke bare med deg CD-platen og rusler ut. Disse menneskene er som bortskjemte småbarn: «Jeg orker ikke vente i tre minutter, jeg, for å få rippet denne CD-platen slik at den, slik at jeg lovlig kan legge den over på MP3-spilleren min. Det orker jeg ikke – det tar alt for lang tid. Og jeg har det travelt. »

– Rundt 35-40 prosent av all nettrafikk er fildeling. Og bare en brøkdel av dette er lovlig trafikk, slik du definerer den. Hvordan i all verden skal du få folk til å endre holdning?

– Dette vil ta tid, og vi må være tålmodige. Så får vi håpe at kombinasjonen av informasjon, gode lovlige tilbud og enkelte rettssaker på sikt vil føre til at trenden snur, avslutter Espen Tøndel.

Se også: Dette kan du gjøre – og ikke gjøre