Hopp til navigasjon Hopp til innhold

TEST: UEFA Champions League

Nok et spill i EA Sports-serie, heldigvis ganske vellyket.

Tar det aldri slutt? Naturligvis ikke. EA Sports har med UEFA Champions League 2006-2007 servert enda en episode i sin fotball- føljetong, og snart er det bare såpeseriene på TVNorge som kan konkurrere med EAs utholdenhet.

Du spør sikkert deg selv hvorfor i all verden det kommer et Champions League-spill nå, idet det gjenstår noen få kamper av turneringen, den hvor spillerne faktisk blir skadet hvis noen utfører horrible sklitacklinger. Svaret på det er sikkert enkelt: FIFA-serien lanseres på høsten, og ingen milliardforetak med respekt for seg selv og aksjemajoriteten lanserer to fotballspill samtidig.

Det viktigste spørsmålet blir uansett om det er verdt å oppgradere fra FIFA 2007 til UEFA 2006-2007, og om sistnevnte i det hele tatt utgjør en oppgradering.

Svaret på det er et resolutt tja.

Tallet er tre

UEFA kan i hovedsak deles inn tre hovedkategorier, hvorav den ene, som forventet, er selve hovedturneringen. Her velger du blant de lagene som kvalifiserte seg for årets CL-sesong, spiller gruppespill, og, hvis gullhårene sitter der de skal, vinner hele turneringen slik Liverpool vil gjøre i år igjen. Akkurat så rett fram som det høres ut, med andre ord.

Den andre delen tilsvarer en variant vi har sett før, hvor du kan gjenoppleve dramatiske kvalifiserings- og turneringsøyeblikk. Du kvalifiser deg til neste nivå ved å samle et visst antall poeng, før du forhåpentligvis når sluttfasen etter å ha brukt altfor mange timer på å få lilleputtlag inni verdens mest lukrative fotballturnering.

Grei tidtrøyte, selv om purister garantert vil reagere på at for eksempel purunge Arsenal-spillere deltar på forhistoriske Arsenal- lag. Lagoppstillingene fra de historiske kampene er altså ikke historisk korrekte, men det kan vi leve med.

Den tredje og mest omfattende delen appellerer til de av oss som brukte deler av barndommen på å samle og bytte små papirfotballkort av engelske fotballspillere med amatør-lønn – og ekstremt langt skjegg og ekstremt langt hår.

Kortspill

Utgangspunktet for «The Ultimate Team» (UT) likner i prinsippet mye på manager-modusen fra for eksempel FIFA 2007, spesielt hvis en forutsetter at en velger lag som befinner seg på bunnen av det europeiske toppsjiktet, ikke toppen. Hvis en skal ha fullt utbytte av managerspill bør en velge, unnskyld uttrykket, et møkkalag, for så å jobbe seg mot toppen. Det er med den idéen i bunn at EA Sports tvinger deg til først å administrere og spille med et drittlag (det er ikke ment som en fornærmelse, Hassan El Fakiri, som havnet på mitt første ultimate klubblag, Los Losers), og hvis du duger vil du sakte, men sikkert jobbe deg oppover. Et slags seriespill innleder UT, og etter hvert som du sanker nok poeng vil du stige i gradene.

Etter å samlet sammen bronse- og sølvbilletter vinner du til slutt en såkalt «Golden Ticket» – en ikke spesielt subtil hentydning til den gullgruven Champions League kan være for et lilleputtlag -, som gir deg adgang til gruppespillet i Champions League. Etter det kan alt skje.

Underveis vil du hele tiden bli belønnet med andre, spesielle kortpakker, som inneholder mer eller mindre attraktive egenskaper, eller du kan kjøpe grunn-pakker med alt fra nye baller og klubblogoer til spillere og trenere. Du kan også vinne uspennende stadion-pakker, eller du kan få tak i kort som gir deg helt spesifikke spill- og spilleregenskaper, som «healing cards» (hjelper spillere å bli raskere friske ved skade) og «gameplay cards». Sistnevnte gir deg direkte innflytelse over en kamps gang, sågar helt ned til spillermoralen og klokkehastigheten(!) kampen foregår i.

Bytt online

Den virkelig originale vrien her er at hele spillet kan flyttes online via Xbox Live, slik at du kan hente poeng ved å matche laget ditt mot andre online-spillere, og dessuten bytte, selge og kjøpe kort som du mener du har bruk for.

Det som ødelegger litt av moroa er den monotone øvelsen det etterhvert blir å tildele hver eneste spiller egenskaper fra kortbunken en har kjøpt. Det skal hele tiden fylles på med «fitness», og så skal en passe på alle de andre ferdighetene i samme slengen. De som liker å pusle med detaljerte managerspill vil kanskje synes akkurat dette momentet er greit, andre vil til slutt begynne å gjespe.

Til sammen er dette i alle tilfeller en gigantisk spillpakke, som gir deg en viss risiko for å bli hekta hinsides det som er sunt. Men, igjen, er det egentlig noe helt nytt? Strengt tatt ikke, men hvis du er drittlei av både Pro Evolution 6 og FIFA 2007 kan kanskje gameplay-forandringene bli den berømte tungen på vektskålen?

Tja. Igjen.

Pent og flott og magisk

La oss først ta det som er hinsides enhver tvil: UEFA Champions League 2006-2007 ser fantastisk ut. Vi er vant til at EA Sports skyter innertier når det gjelder presentasjon, men denne gang har de overgått seg selv. Detaljnivået på spillerne er strålende, bevegelsesmønstrene enda mer sofistikerte, og alt fra stadioner til målnett nærmer seg nå en slags magisk grense hva realisme angår. Det vil si, «realisme» er egentlig et dårlig ord. Kall det heller realistisk fantasi, for dette er og blir en tegneserieverden, uansett hva en del Pro Evolution-entusiaster vil ha deg til å tro.

(en liten parentes: å ta steget fra UEFA til Pro Evolution 6 er, grafisk og teknisk sett, som å bevege seg rundt fem år tilbake i tid; forskjellen er virkelig slående)

Lyden er kanskje det mest slående eksempelet på hvor bra det er blitt. Ikke bare får du høre «You’ll Never Walk Alone» eller andre supporter-sanger sunget så naturtro under kampen at en nesten tror en befinner seg på banen, det er også lagt inn individuelle tilrop og skrik og skrål-stemning, som om bildeprodusenten plutselig skrudde på en mikrofon ved en av de nederste tilskuerradene.

Langsommere

Det som er mest overraskende med Xbox 360-versjonen av UEFA-spillet er at de har valgt å skru ned hastigheten på spillet. Etter hva jeg har hørt og lest er dette ikke tilfelle for eksempelvis PlayStation 2 og PC-utgaven, så hvilken logikk som ligger bak akkurat det valget er vanskelig å si.

Hastighetsreduksjonen er lett å svelge hvis en tilbringer dagene sine med å velge og vrake blant aristokratiske klubber som Barcelona, Inter, Real Madrid, Milan, Liverpool (kremt), Arsenal, Chelsea, Bayern Munchen og, det smerter meg å si det, Manchester United. Selv om forskjellen fra FIFA 2007 er slående, ikke minst i forhold til spurt-hastigheten til spillere som Ronaldinho og Henry angår, er den ikke så dramatisk at du mister munn og mæle.

Verre blir det derimot når du forsøker deg på trestjerners lag som Sheffield United, ikke minst når du trekker dem online via Xbox Live.

Da kan det virkelig gå langsomt, og selv spurtknappen har omtrent samme effekt som hvis du ber en pensjonist med rullator om å få opp dampen. Det finnes kanskje en forskjell, men den kan kun oppdages ved hjelp av mikroskop i hundretusenkronerklassen. Spurtbegrensningene er først og fremst noe som rammer dårlige spillere, men steike det kan være en tålmodighetsprøve å hamle opp med Barcelona når spillerne dine «raser» oppover banen i samme tempo som du kommer deg opp av senga om morgenen.

Det mer langsomme tempoet åpner derimot opp for en mer ettertenksom måte å spille på. Det blir ikke helt gå-fotball (takk og pris), men det blir en fotball som tillater at en kan tenke seg om ørlite lenger før en sender avgårde en pasning, innlegg eller et skudd. Hvor vidt en finner tempoet attraktivt eller drittkjedelig blir en svært subjektiv sak, men hvis du skulle være i tvil foreslår vi at du laster ned den gratis demoen før du eventuelt handler.

Besatt av besittelse

Det som gjør Ultimate Team småkjipt, selv med «World Class»-vanskelighetsgrad, er at det tidvis blir ekstremt mye balljaging. De datastyrte lagene en spiller mot er stort sett så langsomt ballbesittende at det blir et kunststykke bare å få tak i kula.

En subtil, men svært kjærkommen nyvinning er muligheten for å slå lengre gjennombruddspasninger. Den fungerer på samme måten som lengre pasninger – hold nede Y-knappen i kortere eller lengre øyeblikk for å sende avgårde henholdsvis kortere eller lengre stikkere. Nå kan du faktisk la Jamie Carragher fore Bellamy med løpeballer, og selv om noen helt sikkert kommer til å utnytte nettopp det ved å konstant bombardere spissene sine med pasninger fra bakerste rekke, er det et fint hjelpemiddel også for de som liker å variere spillet sitt.

Den variasjonen vil du forøvrig oppleve enten du vil eller ikke i noen situasjoner, ettersom utviklerne ser ut til å ha lagt inn enda flere vilkårlighetstrekk mens du spiller. Dermed kan en pasning som i ene øyeblikket fungerte helt fint bli en søplepasning i neste, som triller hurtig over sidelinja istedenfor å nå medspilleren. Dette blir spesielt synlig hvis en forsøker å flette sammen flere en-tøtsj-pasninger, men, igjen, det skjer ikke hver gang, bare av og til.

Litt ball-rot

Også ballfysikken er modifisert sammenliknet med FIFA 2007. EA Sports har tidligere fått mye (berettiget) kritikk for at ballen oppfører seg som noe som overhodet ikke har rot i virkeligheten, kanskje fordi noen glemte å ringe en fysiker for å få en grunnleggende innføring i tyngdekraften. I FIFA 2007 ble derimot ballen underlagt gravitasjonen, men det kan synes som om ting er vridd litt for mye i gal retning igjen i UEFA 2006-2007, ikke minst ved høye, lange pasninger. Det er ikke så lett å forklare hva som egentlig skjer, men av og til virker ballen rett og slett for luftig. Den blir litt vel svevende. I praksis har det ikke så mye å si for spillets gang, hvis du ikke da benytter deg mye av langpasninger. Høye ball-løft fra ene delen av banen til den andre har blitt vanskeligere, og det har også blitt litt vanskeligere å putte kula i kassa (husk Terje Dalby) i én-mot-én-situasjoner med keeper.

Kameraet er en av tingene jeg synes har fungert helt utmerket tidligere, men også det har er justert. I stedet for at det, som før, følger banen nesten parallelt med ballen, er det nå mer dynamisk. Det er tidvis nesten så det nøler litt med å flytte seg mot venstre hvis du slår en lang stikker mot spissen fra venstre mot høyre, og en sjelden gang, ikke minst ved online-spilling, flytter det seg for langsomt – før det med et byks henter seg inn igjen i siste liten.

Online-delen fungerer derimot knirkefritt, selv om det kan være plagsomt mye ventetid for å finne noen å spille mot, selv på spilltunge dager som søndag ettermiddag eller tirsdag kveld. Hvis vi skal driste oss til å spekulere kan det tyde på at spillet ikke akkurat selger som hakka møkk, all den tid UEFA 2006-2007 i skrivende stund allerede har vært i salg en god stund.

Konklusjon

Det er mye som er gjort riktig i UEFA 2006-2007, men som med andre mellomspill i EA Sports enorme fotballserie føles det ikke nødvendig nok. For den som sitter med FIFA 2007 er det for så vidt fin avveksling, og spillet ser som sagt helt fantastisk ut. I den grad fotball skal være fantasi er grafikken, bevegelsene, lyden, stemningen og presentasjon helt ute av denne verden.

Vi er derimot ikke så veldig begeistra for temporeduksjonen under spillets gang. Tror vi. Det er litt vanskelig å bestemme seg, for det avhenger av hvilket lag og hvilke spillere en benytter seg av. Kameraet var det heller ikke nødvendig å forandre på, og fortsatt kan det ta for lang tid fra du trykker på knappen til kommandoen faktisk utføres av spilleren, et problem FIFA-serien har slitt med også tidligere.

Stikkord: spilltester, testprodukt, xbox, xbox360_test