Hopp til navigasjon Hopp til innhold
resistance screen

SPILLTEST: Resistance

Dette PS3-spillet er kompetent hele veien gjennom, men bryter aldri ut av konvensjonene.

Det mest tydelige med Resistance: Fall of Man, er at inspirasjonskildene synes hele veien gjennom. Kampsekvensene er definitivt hentet fra Call of Duty. Bilkjøringssekvensene er et nikk til Warthogen i Halo. Den fremmede, tilsynelatende utenomjordiske arkitekturen som skjærer gjennom landskapene minner oss mer enn bare litt om Half Life 2. Utviklerne i Insomniac vet definitivt hva som rører seg i førstepersonsverdenen, og de vet hva de skal se etter.

Så Resistance: Fall of Man er et spill som sjelden kan kalles originalt. Det er et ganske tradisjonell tittel som aldri helt klarer å presentere noe unikt eller direkte nyskapende.

Men samtidig er alle elementene bakt sammen til en underholdende pakke, som har mye å by på for en førstepersonsentusiast. Alt er liksom her. Massevis av artige våpen. Nok av aliens å skyte på. En historie som er kapabel nok til å drive spillet fremover. God flerspiller.

Krig uten krigen

Resistance forteller om en alternativ virkelighet, der annen verdenskrig aldri fant sted. Det som derimot skjedde var en invasjon av brutale monstre som på en virusaktig måte har spredt seg fra Sovjet utover hele Europa. Det er uvisst hvor disse monstrene, kalt Chimera, egentlig kommer fra. Problematisk blir det når Chimera graver under den engelske kanalen, og inntar Storbritannia – amerikanske styrker flys inn i landet, men blir raskt utryddet. Med unntak av Nathan Hale, mannen du spiller som.

Resistance begynner tøft. Uvanlig nok kan du nemlig ikke reparere helsen din i løpet av de første brettene. Vi leter frenetisk etter noen former for medikits, gjemmer oss inne i hus og venter litt med håp om at helsen skal regenereres automatisk slik det pleier å gjøre i spill for tiden, men nei da. Ingenting. OK, vi biter tennene sammen, og kjører på.

Men tempoet forandrer seg raskt. Litt uti spillet viser det seg nemlig at Nathan får likevel regenerasjonsegenskaper, grunnet sin Chimera-infeksjon, som likevel ikke forvandler han til et monster. Helsepakkene begynner også å ligge strødd utover. Faktisk i veldig store mengder. Helsesystemet er nemlig delvis regenerativt, og delvis avhengig av at du plukker opp gule helsebeholdere. Helsen regenereres ved hvile, men bare en fjerdedel.

Våpenfetisj

I motsetning til mange nyere FPS-spill setter ikke Resistance begrensninger for hvor mange våpen du kan bære med deg. Og artige våpen er det nok av i spillet, selv om alle deres fancy funksjoner ikke alltid er like nyttige i virkeligheten. Det er likevel tydelig at mye av teamets kreative kapasitet gikk til å designe gønnerne. For eksempel geværet som lar deg merke én motstander, og skyter ut alle sine påfølgende skudd mot denne. Eller våpenet som lar deg skyte gjennom vegger og andre objekter. Eller de grisekule granatene som skyter ut et uttall pigger som spidder alt i nærheten.

Samtlige av disse verktøyene er underholdende å bruke, men disse sekundære angrepsmåtene er strengt tatt lite nyttige. Joda, vi kan altså tagge én motstander, gjemme oss rundt et hjørne og skyte på ham derfra, men hvor ofte gidder vi egentlig det?

Så til tross for tilsynelatende flott variasjon i våpenutvalget, blir faktisk spilleopplevelsen ganske tradisjonell likevel. Vi ender opp med å bruke hagla, maskingeværet, kaste granater i ny og ne, akkurat som vi har gjort i alle FPS-spill siden Doom. Dynamikken i spillet er hele veien tradisjonell. Dukk, skyt, løp, dukk, skyt, og så videre.

Føles velkjent

Omgivelsene spillet tar oss gjennom er også ganske så forutsigbare, selv om brettene på ingen måte er dårlige. Vi har de utbombede, ruinerte britiske byene. Vi har et og annet åpent sletteområde der vi må bevege oss mellom Chimera-basene. Vi har korridorene, underjordiske ganger, militære installasjoner. Vi har sett alt før, i nok av andre spill.

Men likevel. Resistance klarer å holde på oppmerksomheten vår hele tiden. Selv om vi ser at Chimera-monstrene har fullstendig forutsigbar kunstig intelligens, selv om vi ser at soldatene som fra tid til annen hjelper oss har ingen annen funksjon enn å være kanonføde. Likevel blir vi definitivt sugd inn i Resistances-verdenen, kanskje mye på grunn av nettopp historien, som avsløres i passelige intervaller, med små biter av hemmelighetene bak Chimera-invasjonen og deres formål, som dukker opp med jevne mellomrom.

Som nevnt har Resistance også et par kjøretøysekvenser, som for så vidt fungerer helt greit som et avbrekk fra løpingen og skytingen. Spesielt tanksen du får kjørt i begynnelsen er gøy. Tanks er alltid gøy, hvordan kan vi klage?

Hva mer skal man si om enkeltspillerdelen? 8-10 timer med nettopp kompetent underholdning, et kult skytespill som trykker på de rette knappene. Vi liker det, det er aldri dårlig eller skuffende, men gir oss heller ikke noe wow-opplevelse.

Et lite pluss i boken, forresten, for måten kontrollerens bevegelsesstyring er implementert på. Av og til blir du angrepet av monstre som tar fysisk tak i deg, og du kan også begynne å brenne. Løsningen da er å riste på kontrolleren til problemet er løst. Vi liker at spillet aldri gjør seg totalt avhengig av ny styringsmetode, men likevel er med i bildet.

Best online

Flerspillermulighetene har vært mye omtalt, det har for eksempel vært mye snakk om massive kamper med 40 deltakere. Vel, vi fant ingen slike. Men vi fant nok av villige til å være med uansett, serverne er relativt fulle og nivået er temmelig solid. Til tross for at selve brettene ikke alltid er nevneverdig kreative, er tempoet høyt, og våpnene kommer faktisk mye mer til sin rett. Plutselig skjønner vi hvor kult det er å skyte gjennom veggene, eller det våpenet som spyr ut kjemisk væske som brenner alle i nærheten, eller å sette opp et Auger-skjold rett foran trynet på en kommende soldat. Jepp, det funker. Resistance på nett er bra.

resistance shot 2

I tillegg kan du spille som både menneskene og Chimera, er det er faktisk noen styrker og svakheter de i mellom. Menneskene er raskere og mindre, mens Chimera er lettere å treffe, men besitter muligheten til å se gjennom veggene.

Så onlinemodusen bør holde deg opptatt en god stund etter at du har rundet enkeltspillerdelen. Vi regner med å bli sittende med det i nærmeste fremtid, i alle fall.

Kapabel grafikk

Så har vi grafikken da. Ikke noe sjokkerende bra her, men igjen, bra nok. Resistance har noe 2004 over seg, et uttrykk som minner stadig vekk om Half Life 2, men uten klassikerens varierte fargepalett. Resistance domineres av brunt og blått, noe som passer sammen med stemningen. Rent teknisk klarer spillet å vise store, åpne områder, med massevis av eksplosjoner, løpende soldater, fly og skudd, og alt det uten å hakke en eneste gang. Men ser vi nøye etter, merker vi at teksturene aldri føles ordentlig nestegenerasjonsaktige, at monstrene er langt fra så detaljerte som for eksempel det Gears of War kan by på. Vi vet at PS3 kan mye bedre enn dette, men Resistance er ikke spillet som bør brukes som argument for konsollens grafiske potensiale.

Så fortjener Resistance plass ved siden av din nyinnkjøpte PS3? Ja, særlig som et fint nummer to-spill etter MotorStorm. Det er mye godt i Resistance, mye underholdende. Bare ikke forvent at FPS-konvensjonene brytes, at Resistance vil nevnes i samme setning som Halo eller Half Life om fem år. Så bra er det ikke.

Stikkord: playstation_test, spilltester, testprodukt