TEST: Castlevania: Portrait of Ruin

Denne klassiske spillserien har vært med oss lenge nå. Rundt 20 år, faktisk. Og har vært innom de aller fleste spillmaskinene i historien.

Det er derfor litt artig at de beste Castlevania-spillene for tiden dukker opp på Nintendos lille DS. Først Dawn of Sorrow i 2005, og nå Portrait of Ruin.

Det vi liker best med DS-Castlevania, er at spillene sjelden forsøker å gjøre noe dramatisk nytt med spillbarheten. Dette er klassiske 2D-Castlevania-spill, som rett og slett er gjennomført solide og underholdende hele veien. Selvfølgelig, det er nok av moderne elementer i ta tak i her, og spillet lar seg inspirere av forskjellige perioder av Castlevania-spill. Vi kan kalle Portrait of Ruin for en slags greatest hits for fansen av serien, som fokuserer på alt det gode spillene har hatt å by på, og eliminerer feilstegene.

Premissen er som følger: Du befinner deg i Draculas slott, som fungerer som en slags enorm hub mellom en rekke verdener du må utforske. I slottet henger det flere malerier, og disse fungerer som portaler til disse verdenene. Så opgaven er egentlig ganske enkel, finn maleriene, gå inn i verdenene og drep alt som rører seg.

Dobbelt opp

Det unike her er at du faktisk styrer to figurer gjennom spillet. Jonathan Morris er hovedpersonen, helten, men støttes av den litt mer delikate Charlotte Orlean. Jonathan er selvsagt den sterkeste av de to (gaming-stereotypene følges til punkt og prikke), mens Charlotte er en formidabel magibruker.

Du kan for det meste styre en og en karakter (du kan fritt bytte mellom dem). De fleste monstrene klarer du å ta ut med bare én person. Men av og til kreves det at begge to samarbeider, enten når det gjelder enkle gåter, der en må plasseres et bestemt sted mens den andre trykker på en knapp, eller ved de mest krevende bosskampene, der du absolutt må kombinere de to figurenes styrke.

I tillegg til at begge karakterene kan angripe samlet med sine vanlige våpen, kan de også benytte seg av superangrep som virkelig gir juling til motstandere. Disse finner du spredt rundt om i verdenene, og er vel verdt å få tak i.

Litt synd er at denne doble mekanikken ikke unyttes enda bedre. Strengt tatt, selv om du kan når som helst spille som Charlotte, vil du mest sannsynlig spille som Jonathan mesteparten av tiden. Vi brydde oss om å bytte karakter bare når det var helt nødvendig. Det er klart at denne doble strukturen har mer potensiale enn vi ser her.

Sterkere med tiden

Rollespillelementene står sterkt i Portrait of Ruin. Karakterene går samlet opp i nivå med jevne mellomrom, gjerne etter å ha nedkjempet en større boss. Nivåstigning innebærer at vi har mer helse og magi å rutte med, men vi kan ikke finjustere individuelle egenskaper. Vi kan derimot tilpasse hva slags utstyr figurene har på seg, noe som påvirker deres styrker og svakheter drastisk. Våpen og magiske formler er naturligvis en ting, men vi kan også bytte deres rustning, fottøy, smykker og andre elementer. Disse endrer ikke figurenes fysiske utseende i spillet, men forandrer deres atributter. Nytt utstyr dukker opp stadig vekk, og det er viktig å sjekke om du har plukket opp noe nytt og kraftigere siden sist. Det bidrar til at vi får lyst til å utforske mer og mer av spillets verdener, bare for å sjekke om vi har gått glipp av noe tøft.

Nye ferdigheter låses også opp utover i spillet, av typen dobbelthopp eller muligheten til å skli gjennom trange ganger.

Portrait of Ruin er et fysisk stort spill (selv om det går an å runde det ganske raskt). Verdenene bak maleriene er omfattende, med mange hemmelige områder og skjulte nivåer. Hver verden har sin unike, visuelle stil og tematikk, og er stort sett glimrende designet. Riktignok dukker det tidvis opp tendenser til gjentakende, repetitiv design, med litt for mange like rom med like motstandere.

Monstergalleriet du vil møte på gjennom hele Portrait of Ruin er rett og slett herlig. Utvalget er enormt, og for noen typer det er. Alt fra flyvende hodeskaller til besatte ryddepiker med støvsuger, og skjeletter som nonchalant lener seg mot veggen og venter på at du skal komme nærmere. Men det er bare de vanlige monstrene, naturligvis har spillet en hel haug med mektige, klin gærne og krevende bosser. Som seg hør og bør i denne typen spill.

Det er Castlevania i et nøtteskall. Underholdende nedslaktning av massevis av monstre, kombinert med litt plattforming, litt gåter og litt RPG. Hva mer kan man be om?

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

Så pent

I tillegg har spillet herlig 2D-grafikk, tilsynelatende enkel, men likevel nydelig detaljert og animert. Og med noen få, diskrete 3D-elementer. Musikken har også et glimrende driv som gir deg lyst til å fortsette. Alt stemmer når det gjelder det tekniske.

Vi liker også det faktum at spillet ikke tvinger deg til å bruke den trykksensitive skjermen, med noen veldig få unntak. Det er greit av og til med spill som ikke faller for gimmick-fristelsen. Castlevania fungerer best sånn som det er nå.

Noen ekstra modi er tatt med, for eksempel muligheten til å spille kooperativt over nettet. Den eneste modusen tilgjengelig for multiplayer er såkalt boss rush, som strengt tatt kun handler om nedslaktning av fiender. Ikke noe vi kommer til å bruke spesielt mye tid på, men hyggelig at det er der.

Portrait of Ruin er en herlig pakke for Castlevania-fansen. Et tvers gjennom underholdende spill, som har masse innhold, ser lekkert ut og fenger oss med sin sjarm og kvalitet. Nok en vinner på Nintendo DS. Kjøp!