Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Sonic and the Secret Rings

Sonic er tilbake, nok en gang. Denne utgaven sliter med å underholde.

Sonic the Hedgehog har en lang historie bak seg. Fra å være ensbetydende med Segas storhetstid på begynnelsen av 90-tallet, til å langsomt dale i popularitet. Og det skyldes ene og alene at spillene rett og slett ikke var bra nok.

Den Wii-eksklusive Sonic and the Secret Rings gjør et helhjertet forsøk på å blåse nytt liv i spillikonet. Det er et godt spill innerst inne. Laget med innlevelse og genuin ønske om å underholde oss med klassisk plattforming kombinert med bevegelsesfølesom styring.

Og for all del, det er mye gøy å hente her, forutsatt at du er tålmodig nok.

Sonic på Wii benytter seg av et tilsvarende kontrollsystem som Wiis bilspill (GT Pro Series og Excite Truck, for eksempel). Det betyr at kontrolleren holdes vannrett, og tiltes til høyre og venstre for at dyret skal svinge. Det er et ukomplisert kontrollprinsipp, veldig logisk, men presisjonen er mangelfull her også.

På sporet

I så godt som samtlige brett i spillet følger Sonic er relativt forhåndsbestemt rute. Litt bilspillaktig. Din oppgave er å svinge og hoppe for å unngå feller og farlige objekter. I tillegg kan du låse deg inn på fiender og hoppe i hodet på dem. Ved å tilte kontrolleren bakover kan du reversere og rygge.

Det er i alle fall utgangspunktet du skal forholde deg til. Det unike med Sonic er at hovedfiguren kan jevnlig oppgraderes med nye muligheter, noe som gir spillet et RPG-aktig preg. Disse nye mulighetene gir deg for eksempel både økt offensiv og defensiv styrke, tettere kontroll, økt fart, og så videre. De inntjente mulighetene aktiveres ved å installere dem på ringer Sonic har på seg, og du kan tilpasse hvilke ekstramuligheter du vil bruke før hvert brett.

Å benytte seg av disse oppgraderingene er en essensiell del av spillet. Sonic er nemlig til å begynne med langt fra så rask eller fleksibel som vi er vant til. Det er først et stykke utover i spillet at du virkelig vil kunne rase gjennom verdenene i halsbrekkende fart. Da føles Sonic som Sonic. Men før det – forbered deg på mye frustrasjon, irritasjon og ujevn kontroll.

Det er fordi mange av kravene spillet stiller til deg er urimelige. Hver av spillets verdener består av en rekke oppdrag, og mange av disse er så frustrerende at vi rett og slett mister enhver inspirasjon til å fortsette. Frustrasjonen stammer til tider fra høy vanskelighetsgrad, men som oftest fra det dårlig implementerte kontrollsystemet.

Frustrasjoner

Det er rett og slett alt for ofte upresist. Spillet fungerer glimrende når alt du trenger å gjøre er å rase fremover og unngå feller, men med en gang du blir bedt om å uføre noe mer nøyaktig, faller det fra hverandre. For eksempel kreves det ofte at du nøyaktig kontrollerer Sonics fart, ved å tilte kontrolleren bakover, og til og med stoppe fullstendig med bremseknappen. Hele prinsippet med å stoppe opp føles feil i et Sonic-spill, der alt skal handle om fart, og det bryter opp flyten noe fryktelig. Men så er det så klønete i tillegg. Når Sonic må bevege seg bakover, for eksempel, gjør kameraet det nesten umulig å styre presist. Og bevegelse bakover er påkrevd en rekke ganger i løpet av spillet.

Dessuten har spillet trøblete låsesystem, som gjør at det er for enkelt å gå glipp av motstandere som burde vært tatt ut. Og som nevnt, du vil helst slippe å gå bakover for å prøve igjen!

Selve brettene er ofte også lite gjennomtenkt, med ulogisk layout, og jevnlig klønete kameraplassering. Vi vet ikke lenger hvor mange ganger vi har vært nødt til å starte om og om igjen, ikke fordi vi var dårlige, men fordi spillet lagde så mye trøbbel.

Sonic glimter jevnlig til med flotte baner, der alt går superraskt unna og det føles rett og slett helt riktig. Akkurat som Sonic på Mega Drive, men i 3D. Men like ofte må vi slite oss gjennom elendig planlagte baner og kjempe mot et kontrollsystem som ikke hører på oss. Sjelden har vi sett et spill som kan gi oss så mye moro og så mye frustrasjon samtidig.

Det er synd, fordi Sonic på Wii har virkelig potensiale innerst inne.

Pent, men helvetes musikk

Om ikke annet så er det et veldig pent spill. De syv verdenene har hver sin tydelige tematikk, og byr på utrolig mange flotte øyeblikk. Og detaljrikdommen, de flotte effektene, de herlige fargene, alt sammen beviser at Wii har mye mer å by på når det gjelder grafiske muskler enn tidligere antatt. Vi tør påstå at dette Sonic-spillet ikke kunne blitt gjort på GameCube.

Men mens vi er inne på det visuelle, må vi bare nevne lyden. Musikken i Sonic gir oss rett og slett lyst til å gå ut og skade noen. Eller hoppe ut av et vindu. Eller få tak i musikkansvarlig neste gang vi er i Japan og selge ham til yakuza. Eller noe. Makan til motbydelig, horribelt soundtrack, som hadde knapt passet inn i en Duck Tales-episode på 80-tallet. Og vi bryr oss ikke om at det skal være ironisk, om at Sega-spill skal ha bevisst dårlig musikk, og så videre. Dårlig er dårlig, ferdig med den saken.


Se videoklipp fra Sonic

I tillegg til hovedkampanjen får vi også et minispillmodus på kjøpet. En lang rekke småspill for opptil fire spillere er inkludert, og samtlige krever at du veiver med kontrolleren på et eller annet vis. Helt ok tillegg, men absolutt ingenting minneverdig her. Vi ville heller kjøpt oss et dedikert minispill-spill, som WarioWare eller Raving Rabbids.

Sonic and the Secret Rings er på mange måter det beste 3D-baserte Sonicspillet på årevis. Fansen av serien og av plattformsjangeren generelt vil finne nok av utfordringer å ta tak i der, og spillet klarer å bringe frem et smil flere ganger. Men det er så fryktelig ujevnt, med så mye dårlig design og svak kontroll, at totalopplevelsen blir smadret. Vi ble irritert såpass ofte at vi ikke kan kalle Sonic for et godt spill, totalt sett. Så er du dedikert Sonic-entusiast, kan du sikkert gå for Secret Rings, men vi anbefaler å vente på Super Mario Galaxies hvis du er ute etter en skikkelig plattformopplevelse på Wii. Og kanskje laste ned originale Sonic fra Virtual Console, for å slå i hjel tiden.

Stikkord: gamecube_test, spilltester, testprodukt