KOMMENTAR: Folk flest lager ikke programvare. Likevel er det mange nok som gjør det til at de fleste behov på en PC kan dekkes av gratisprogrammer.
Demokratiske medier
Folk flest legger derimot ut videoer på YouTube, og ethvert band med ambisjoner om å nå stjernene starter på MySpace.
Mange mener at både programvarebransjen, platebransjen, filmbransjen og til og med spillbransjen vil bli overflødige i et framtidig samfunn der mediekonsumet og medieproduksjonen er demokratisert og desentralisert.
God markedsføring
Jeg kan ikke helt tro at et filmepos i statsbudsjett klassen som «Ringenes Herre» vil bli erstattet av litt hjemme-CGI og godt humør. Det vil alltid være marked for det spektakulære. Og skal det være et marked, må det også finnes en forretningsmodell.
Annonse
Problemet i dag er at filmbransjen ser det slik at hjemme-nedlasterne spiser av lasset. De er gratispassasjerer som man helst vil kvitte seg med. Men man kan også se det slik at gratispassasjerene er en del av markedsføringen. En markedsføring man er helt avhengig av – og som ellers er svært dyr.
Billig og morsomt
Nedlasting – og spesielt den nedlastingen som forgår
Dugnadsånden kan med andre brukes både til å lage innhold som det ikke skal tjenes penger på og til å markedsføre bransjens pengemaskiner. YouTube har vist at en nordmann som filmer seg selv mens han spiser store mengder krydder kan være vel så underholdende (og ikke minst vel så mye sett) som den grovt betalte, profesjonelle komiker. Veien til berømmelse blir kortere, og vi andre slipper å betale for den. Det beste av begge verdener.
Vi trenger dem ikke
Når det gjelder programvarebransjen, finner jeg mindre grunn til å bekymre meg. Jeg har hittil ikke funnet en eneste grunn til for eksempel å bruke Microsoft Office framfor de mange og gode gratisalternativene. Og den eneste grunnen til å bruke Windows er PC-spill. Men da legger jeg heller pengene i en konsoll som Xbox (se, der fikk Microsoft pengene sine likevel…), slik at ting ikke krasjer midt i spilløkta.
Og platebransjen? Som gammel musikkjournalist må jeg bare si at det skal bli godt å bli kvitt den. Talentspeidere og platedirektører har (med enkelte hederlige, musikkhistoriske unntak) ikke akkurat vært innovatører. De har kjørt «safe», og prioritert lettbeint pop framfor artister som har ekte vare å komme med. Når de ikke lenger har kontroll over distribusjonsnettverket, kan de like gjerne legge ned. Myndighetene kan ikke hjelpe dem, med mindre de setter inn en politimann på hvert gutterom.
Ikke en tåre for de rike
Nå ser vi at flere interessante musikknavn har kommet seg opp og fram gjennom fildelingsnettverk og musikkblogger framfor platekontrakter. Platebransjens tradisjonelle forretningsmodell er i ferd med å bli irrelevant. Og ingen andre enn deres egne lobbyister ønsker dem en lang og lukrativ framtid.
De stakkars musikerne? Vel, de fleste av dem som velger en slik karrière må uansett regne med å tjene minimalt. Slik har det alltid vært. Jeg unner musikere en anstendig lønn, men klarer å leve at vi i framtida kanskje ikke får noen ny Elton John eller Michael Jackson som velter seg vulgært i millionene sine.
Redaktøren mister makt
Og vi, da? Kommersielle nettsteder som ITavisen lever så langt godt side om side med ukommersielle blogger og forum. Ikke minst fordi våre lesere bidrar vesentlig til trafikken – helt uten betaling.
Profesjonell journalistikk blir aldri irrelevant. Til det er det for ressurskrevende og kunnskapsintensivt. Folk flest reiser ikke til Afghanistan for å rapportere hva som foregår. Men de profesjonelle mediene må finne seg i at amatørene tråkker i deres bed.
Det hellige redaktøransvaret blir stadig vanskeligere å definere i en verden der leserne styrer innholdet. Men det tror jeg vi i nettpubliseringens verden lever bedre med enn de de ovennevnte bransjene. For samfunnets fokus – og dermed også pengene – vil fortsatt være der folk faktisk er.
Annonse
