Hva er det egentlig med Zelda? Denne spillserien som konsekvent har nektet å la seg definere, stappe inn i én bestemt sjanger, i disse dager når alle spillutgivelser skal kategoriseres og tilpasses markedskreftene? Hvordan klarer disse merkelige, usammenhegende eventyrene å fremdeles sjarmere millioner, 20 år etter?
Sjarm er vel nettopp stikkordet. Genuin personlighet. En spillbarhet som nettopp ved å omfatte så mange stiler og sjangere klarer å treffe et bredt publikum. Og modenhet uten å ty til overdreven voldsbruk og stygt språk. Zelda-spillene er vel fremdeles kapable til noe så uvanlig som å vekke ekte emosjoner.
Twilight Princess er det sjette “ordentlige” Zelda-spillet. Opprinnelig utvikler for GameCube, er det samtidig blitt tilpasset det unike kontrollsystemet til Wii og gjort klar til å bli en lanseringstittel. Og samtidig er det historisk – det er første gang en Nintendo-konsoll lanseres med et Zelda-spill ved siden av. Et genistrek.
Gammelt på nytt
Twilight Princess er på mange måter det ultimate Zelda-spillet. Det interessante er jo at med unntak av å benytte seg av Wiis nye kontrollsystem, gjør det ikke spesielt mye nytt. Det er ingen eksperimentering med ny grafisk stil her, som med Wind Waker. I stedet har Twilight Princess gått tilbake til de tradisjonelle brunfargene som passer så godt til Hyrule-kongedømmet. Det introduseres ingen nye teknologier eller dramatiske nye elementer.
Annonse
I stedet får vi Zelda av den reneste sort. En oppsammling og strømlinjeforming av alle seriens elementer, kombinert i en pakke som oser profesjonalitet og respekt. Det er den ultimate gaven til fansen.
Spillet har naturligvis en klassisk begynnelse. Den noe forvirrede og naive Link er hjemme i landsbyen sin, og hjelper beboerne med en rekke hverdagslige oppgaver. Vi får altså en introduksjon til kontrollsystemet, kampsystemet og den generelle stemningen. Vi lærer oss til og med å håndtere vår trofaste hest, Epona. Men som seg hør og bør går det alvorlig galt.
Magisk
Det å faktisk spille som ulven er kanskje spillets største nyhet, rent innholdsmessig. Kontrollene er identiske, men du besitter likevel en rekke nye egenskaper. Vi kommer også i kontakt med en ny skikkelse, den unike og fascinerende Midna, som hjelper oss videre. Som ulv kan du grave etter skjulte skatter, snakke med spøkelser og andre dyr, og bruke et heftig angrep som drukner motstanderne i et energifelt.
Første gang du opplever forandringen, blir du tvunget inn i det. Utover i spillet kan du imidlertid skifte form når det passer seg, noe som blir en essensiell del av å løse de progressivt mer komplekse og vanskeligere gåtene. Samtidig bytter spillet mellom å foregå i vanlige, hverdagslige Hyrule, og denne mørke verdenen som er full av sære og onde skapninger. Det er en vakker verden, full av merkelige lyder og mystiske visuelle effekter. Det er rett og slett et fascinerende sted å være.
Det er ingen ordentlig Zelda-spill uten huler. Disse enorme templene er essensielle deler av opplevelsen, fylt med gåter og fiender, med stadig økende vanskelighetsgrad. Mange av disse vil også føles godt kjent for Ocarina of Time-veteranene. Lokasjonene gjentas ofte, men har en ny, moderne visuell innpakning, ny layout og nytt innhold. Du får altså en deja vu-følelse, du har vært der før, men det er likevel ferskt og nytt. Vi liker denne tankegangen.
Uforglemmelig
Vi liker også at historien står såpass sterkt her. Vi vil selvfølgelig ikke avlsøre noenting, men Twilight Princess lykkes bedre enn tidligere spill i serien med å nettopp etablere en rekke sjarmerende personligheter, knytte oss til dem, og fortelle en historie som holder på oppmerksomheten.
Vi synes faktisk det er vanskelig å snakke om Zeldas spillbarhet uten å komme med alt for mange avsløringer. Og vi vet selv hvor mye vi hater at noen ødelegger for oss.
Så det får bli med at Twilight Princess har absolutt alt som gjør Zelda unikt. Mer enn nok kamp, fra de små, uproblematiske monstene, til enorme bosser. Kampsystemet utvikler seg også i takt med din dyktighet, og vi lærer oss nye teknikker jevnlig. Videre er gåtene tilstede, akkurat like bra, om ikke bedre enn før. Og en solid dose plattformhopping, minispill, sideoppdrag og uforskning.
Twilight Princess byr på alt Zelda-fansen elsker, og klarer samtidig å forholde seg relevant til nykommerne.
Herlig kontroll
Et stort spørmålstegn er kontrollsystemet. Debattene har rast lenge om hvorvidt et episk eventyrspill som Zelda hører sammen med kontrollere som baserer seg på bevegelsesstyring. Og ja, det gjør det så definitivt. Fordi hvem har sagt at du skal stå og veive med kontrollerne som en gal når du spiller Zelda? I prinsippet er ikke styresystemet spesielt annerledes enn det ville vært med en tradisjonell kontroller. Du beveger deg med analog stikke, og bruker forskjellige knapper til forskjellige funksjoner. Det er i kamp at vi faktisk bruker bevegelsene. Kombinasjonen av diverse angrep som krever at både Wiimoten og Nunchuken beveges i luften, er enkel å sette seg inn i, og enkel å utføre. Du trenger i hovedsak bare noen små, korte bevegelser for å utføre selv de mer spektakulære angrepene. Det er på ingen måte slitsomt. Faktisk tvert i mot, i og med at de to Wii-kontrollerne er atskilte, fant vi noen komfortable sittestillinger som ikke ville vært mulige med en vanlig håndkontroller.
Enda kulere er det at Wiimotens innebygde høyttaler brukes kreativt til å spille av små lydsnutter. Spesielt glad er vi i den smått hånende latteren til Midna.
 |
Artistisk
Som med lanseringstitler flest må også Zelda finne seg i få grafikken sin grundig analysert. Det er ingen hemmelighet at spillet er bygd for den eldre GameCube-maskinvaren. Sånn sett ser det ut som et GameCube-spill, selv om Wii har mer kraft under panseret. Og til tross for at det rent tekniske ikke alltid er på topp kvalitetsmessig, med noen ganske utvaskede teksturer og ofte ganske ukomplisert polygonal oppbygning av verdenen, gjør det ingenting. Det er fordi det kunstneriske er på topp. Og det er det som gjelder. Hyrule har aldri vært vakrere. Aldri vært mer storslått. Aldri mer personlighetsfylt. Teksturer er ikke så viktige når helheten er så flott.
Vi er kanskje litt skuffet over at Nintendo ikke tør å satse på ekte skuespillere til å fremføre dialog i Zelda-spillene, og tviholder på den sjarmerende, men slitsomme mumlingen. Men la gå da, det er ikke det største problemet. Uansett, i det øyeblikk vi hører den klassiske Zelda-melodien er alt tilgitt.
Twilight Princess er to ting: Det er det største, beste, mest fascinerende Zelda-spillet noensinne. Og det er det beste lanseringsspillet til en ny konsoll siden Halo. Alt du måtte ønske deg fra et Zelda-spill er med her. Bare større og bedre enn noensinne. Og selv om du ikke har noe særlig forhold til Zelda fra før bør du definitivt sjekke ut Twilight Princess, fordi det er rett og slett en magisk, fantastisk spillopplevelse. Og kanskje et av årets aller beste spill, uansett.
Annonse
