Det føles så familiært og velkjent. Men likevel så ferskt. Det å lansere Zelda: Twilight Princess på Nintendo Wii er muligens et genistrek, nettopp fordi at selv om de bevegelsesfølsomme kontrollerne ikke ugjør noen enorm forskjell, er de likevel med på å oppfriske opplevelsen.
Det hele starter akkurat som et Zelda-spill skal. Link er hjemme i landsbyen sin, og beboerne ber han om å utføre diverse tjenester, som fungerer som en ypperlig introduksjon til kontrollsystemet.
Så vi hjelper bonden med geitene hans, og lærer å håndtere hesten vår, Epona, samtidig. Vi kjøper en sprettert, og får med dette opplæring i siktesystemet. Og så videre. De første timene er rolige, avbalanserte og oser av idyllisk, koselig stemning.
Elegant kontroll
Det aller mest interessante er jo hvordan Wii-kontrollerne fungerer med et episk spill som Zelda, som tross alt krever timesvis med konsentrasjon av spilleren. Og vi synes at kontrollen er løst meget bra. Tidligere har mange uttrykt bekymring om hvorvidt man ikke blir rett og slett alt for sliten av å veive Wiimoten frem og tilbake i timesvis. Vi ser ikke for oss denne problemstillingen.
Annonse
Det fungerer nemlig slik at bevegelsene til Link kontrolleres med den analoge stikken på nunchuk-kontrolleren. Vi bruker knapper til å aktivere diverse funksjoner, låse oss inn på fiendene og lignende. Sånn sett fungerer det akkurat som med en tradisjonell kontroller, og krever ikke noe mer fysisk enn et hvilket som helst annet spill.
Når vi slåss, derimot, må kreftene brukes. Men bevegelsene er fremdeles minimale. Det holder å delikat flytte Wiimoten vertikalt eller horisontalt, så slår Link fra seg. Og når vi skal skyte med sprettert eller bue, må vi fysisk sikte inn ved å peke kontrolleren på skjermen. Denne siktingen er kanskje den mest problematiske delen av kontrollen, da det er ikke uvanlig at kontrolleren må først sentres inn fordi den peker utenfor skjermen.
Men alt i alt fungerer det bra. Overraskende bra. Etter noen minutters kløning var vi godt i gang, og etter en halvtime glemte vi at vi satt med en nyskapende Wii-kontroller i hendene.
Et videre pluss er den delikate ristingen som kommer fra Wiimoten når du deler ut slag, og lydene kontrollerens innebygde høyttaler lager i essensielle øyeblikk.
Koselig og dramatisk
Men vi nevnte at spillet føles familiært. Dette er tross alt Zelda av den reneste sort. Nintendo har ikke tatt seg spesielt store friheter med innholdet. Alle Zelda-elementene er på plass, men nettopp fordi det føles så velkjent og riktig at det også føles så bra.
Spillet endrer likevel brått karakter når introduksjonen tar slutt, og idyllen forvandles til dramatikk. Vi ødelegger vel ikke for noen når vi sier at Link endrer plutselig form til en ulv (dette har blitt vist på uttalige trailere fra dag èn). Men én ting er at Link forandres, en annen at hele spillets visuelle uttrykk blir annerledes, og noen av sekvensene minner oss mer om ICO enn Zelda.
Men i dette øyeblikk har vi sittet med spillet i fire-fem timer. Og forstår at vår tid er ute – vi kommer til å måtte begynne på nytt uansett når vi får Wii og Zelda hjem og skal sette oss ned for å skrive full anmeldelse. Like greit å gi seg nå, mens leken er god.
Men det er nettopp det som er Zeldas største styrke. Selv om spillet ikke gjør så dramatisk mye nytt i forhold til forrige utgaver, er det bare så lett å fullstendig glemme tiden, fortape seg i den vakre, magiske verdenen nok en gang. Det er ikke lett å sette fingeren hva det er med Zelda som er så bra. Det er helheten. Det er stemningen. Det er hvor gjennomført alle elementene føles. Det er emosjonene som vekkes av karakterene og historien.
Stil eller substans?
Til slutt, hvordan er det visuelle? Det er ingen hemmelighet at spillet er først og fremst utvikler for GameCube. Dermed ser det ut som et GameCube-spill. Det er klart at rent teknisk kan ikke spillet måle seg med det vi etter hvert forventer fra maskiner som 360 eller PS3. Geometrien, teksturene og animasjonene er defintivt “forrige generasjon”. Men det plager oss ikke, og det vil ikke plage deg heller. Rent kunstnerisk er spillet uansett flottere enn det meste annet, og du vil glemme teksturoppløsningen etter kort tid, når du blir fortapt i Links verden nok en gang.
Zelda: The Twilight Princess ser ut til å leve opp til alle forventningene. Vi gleder oss enormt til å sette i gang med ordentlig spilling i løpet av kort tid, og i mellomtiden tenker vi på Hyrule. Så ja, kandidat til et av årets beste spill.
Zelda: The Twilight Princess slippes til Nintendo Wii 8. desember, og til GameCube kort tid senere. Vi kommer tilbake med full anmeldelse nærmere lanseringen.
Annonse
