Hopp til navigasjon Hopp til innhold
SCDA_X360_scr_8-1-06_1

SPILLTEST: Splinter Cell 4

Sam Fisher går nestegenerasjon. Vi sjekker om den aldrende agenten fremdeles har det som trengs.

Vi skal ikke skjule at vi har vært eksepsjonelt glade i Splinter Cell-serien. Den har gjennom årene levert solide snikeopplevelser i eksotiske lokasjoner. I tillegg har vi sett virkelig imponerende forsøk på å utvide flerspilleropplevelsen.

Nå som serien tar steget over til Xbox 360, med alt det medfører av grafikk, lurer vi på om det nye spillet fremdeles har like mye å by på. For det er også vanskelig å legge skjul på at spillenes spillbarhet har sine begrensninger, og det spørs hvordan den nye maskinvaren håndterer disse.

Og vi ser ganske tidlig at UbiSoft prøver å innføre nye elementer i Double Agent, som er det fjerde spillets tittel. Nettopp dobbelagentrollen, som Sam Fisher ikler seg, skal gi oss sterkere medfølelse med personen Sam, der han stilles foran vanskelige, moralske valg.

Bakgrunnen er at Sam sendes ut på hans farligste oppdrag hittil, der han skal infiltrere terroristene i såkalte James Brown’s Army. Dette innebærer at han må gjøre alt for å vinne deres tillit. Og ta noen tunge avgjørelser.

Oss og dem

Spillets dynamikk handler nettopp om å opprettholde balansen mellom terroristenes tro på deg, og dine statlige oppdragsgivernes interesser. En egen måler viser til enhver tid hvem som stoler mest på deg, JBA eller NSA. Hvert brett inneholder en lang rekke oppdrag, og hver av disse påvirker din troverdighet mot én av oppdragsgiverne. Og mister du all tiltro hos enten NSA eller JBA, er det over og ut, du er nødt til å opprettholde i alle fall noe av statusen din hos begge.

Valgets kvaler blir da hvem du vil tilfredsstille mest. For eksempel, dreper du uskyldige sivile på et cruiseskip, får det negative reaksjoner hos NSA, men terroristene synes jo det er ett fett.

Ved siden av moralske valg innen brettene, blir du fra tid til annen stilt ovenfor enda mer direkte utfordringer. Visse avgjørende øyeblikk lar deg velge om en uskyldig fange skal drepes eller ikke, eller om en bombe skal detoneres. Disse påvirker ståa hos de to organisasjonene i enda større grad, men vi kunne likevel ønske at det var flere av dem og at de gjorde enda større forskjell. Sånn som spillet fungerer, er progresjonen relativt lik uansett hvem som stoler mest på deg. Spillets rekkefølge er uansett identisk, men avslutingene varierer.

Det føles altså at UbiSoft er inne på noe når det gjelder systemet med tiltro og moral, men samtidig tenker vi hele tiden at det kunne gått enda dypere, gjort enda større forskjell.

SCDA_X360_scr_8-1-06_1

If it ain’t broke?

Spillbarheten i seg selv er klassisk Splinter Cell. Hold deg i skyggen. Observer med nattbrillene. Skru av lysene, snik deg bak de intetanende, ta tak i dem, slå dem ut. Det er kjent og familiært. Noen nye leketøy gjør likevel opplevelsen mer variert. Du kan bruke pistolen din til å sende ut EMP-signaler som skrur av lysene eller kameraene for en kort stund. Du kan skyte ut lydbølger som forvirrer vaktene. Det mest interessante er at ved å utføre sideoppdrag du får i hvert brett, låser du opp flere og flere nye gadgets, mange av dem direkte nyttige. Definitivt en god grunn til å få med seg det meste av det spillet har å by på.

Et par endringer i grensesnittet er det også gjort, lydmåleren for eksempel, eksisterer ikke lenger. Det eneste du får er et lite lys som signaliserer hvorvidt du er synlig. Og helsen regenereres automatisk hvis du står stille en liten stund, i stedet for å lete etter helsepakker. Litt som i Call of Duty 2.

Noe av det som alltid har gjort spillene i serien så interessante, har vært lokasjonene, og de fantastiske øyeblikkene av glimrende spilldesign så mange av dem kunne by på.

Double Agent overgår til tider seg selv når det gjelder design. Det fabelaktige sekvensen på utsiden av en Shanghai-skyskraper er et eksempel på utviklernes knallgode kontroll på hva som gjør et spill spennende. Cruiseskipet er også fullt av uforglemmelige opplevelser, det samme er gatene i Kinshasa. Det er ikke så mange spill som klarer å skape ekte spenning på så mesterlig måte, faktisk gi oss hjertebank når vi står helt stille og venter på at den plagsomme vakten skal gå forbi, og prøver å tenke mest effektiv strategi på å ta knekken på ham… Dette er hva gode spill handler om, synes vi.

Tidvis uengasjert

Men så klarer Double Agent å rote det til. Fra tid til annen må vi nemlig besøke hovedkvarteret til terroristene, og utføre visse oppdrag der. På den ene siden, disse oppgavene vil kreve det ypperste av dine snikeferdigheter, og sånn sett har en viss nytte. Men samtidig, med sin generiske design og utseende, føles de rett og slett som fyllstoff mellom de «ordentlige» oppdragene. Vi vil ikke utforske de skitne kontorene til JBA! Vi vil ut i verden!

Totalt sett er altså enkeltspillerdelen av Double Agent et solid tillegg til spillserien. Masse flotte oppdrag, fremdeles nok av god spillbarhet for snikeentusiaster, og mange nok utfordringer. Men noe direkte nytt er det ikke å hente her. Tiltro-systemet er interessant, men mer et gimmick enn en genuin nyhet, og hovedkvarteroppdragene bryter opp flyten.

Flott på nett

For flerspillerelskere er det likevel masse godbiter her. Spioner versus leiesoldater-modusen returnerer, og er mer strømlinjeformet enn noensinne. Som i Pandora Tomorrow, kan du velge å spille som enten de usynlige spionene, som må benytte seg av diverse gadgets og verktøy for å infiltrere forskjellige installasjoner, eller de tungt bevæpnede soldatene som skal jakte på dem.

Det hele er mer nybegynnervennlig, med tydelige markeringer for målene som må hackes (hvis du spiller som spionene), og andre hjelpemidler som for eksempel viser hvor det er lettest å komme seg over gjerder eller andre objekter. Leiesoldatene på sin side er midre elegante, beveger seg saktere, og er gjerne førstevalget for spillerne vant til mer tradisjonelle førstepersonsopplevelser, med sine tunge og treffsikre våpen.

Flerspillermodusens styrke er at den klarer å ivareta mye av spenningen som preger enkeltspillerdelen av Double Agent. Lett tilgjengelig, men samtidig avansert og sofistikert design gjør at Double Agent bør få lang levetid på Xbox Live.

Visuelt er spillet hakket under det vi forventet oss, men ikke mye. Det er definitivt et nestegenerasjonspreg over det, spesielt de glimrende detaljene i Sams ansikt, den flotte lyssettingen i Kinshasas gater og de detaljerte omgivelsene til luksusskipet. Men spillermodellene og animasjonene til tilfeldige soldater, noen av teksturene og andre mindre detaljer føles mindre gjennomført. Alt i alt ser det hele likevel veldig flott ut, og gjør seg spesielt godt på en stor TV.

Så Double Agent er ikke noe stort steg fremover for serien. Men likevel er det solid underholdning, og et må-ha-spill for seriens mange entusiaster. Vi håper likevel at den allerede annonserte Splinter Cell 5 vil føles enda mer «nestegenerasjonsaktig», fordi Double Agent er i hovedsak gammel spillbarhet med et nytt strøk maling. Heldigvis holder denne spillbarheten seg fremdeles frisk.

Stikkord: spilltester, testprodukt, xbox360_test