SPILLTEST: Ridge Racer 2

Bortsett fra noen sidesprang (Ridge Racer 6 for Xbox 360, for eksempel), har denne velkjente bilspillserien vært omtrent synonym med PlayStation-konsollene. Det var da heller ikke så rart at når vi fikk vår japanske PSP rett etter lanseringen, var det nettopp Ridge Racer som fulgte med – og imponerte stort med sin flotte grafikk og tilgjengelige, men samtidig utfordrende spillbarhet.

Vi hadde da all grunn til å glede seg til oppfølgeren. Men når den endelig kom, ble vi litt skuffet.

Samme om igjen

Det er kanskje fordi det ser klin likt ut. Selv menyene er så å si identiske med det første spillet (joda, det er noen kosmetiske endringer her og der, men ikke noe nevneverdig). Den lydmessige og visuelle rammen er hentet direkte fra første Ridge Racer til PSP, og selv om det ikke var noe direkte feil med forgjengeren, føles det rett og slett som latskap.

Men nok om menyene og slikt, hvordan føles spillbarheten?

Vel, akkurat som den første Ridge Racer. Brorparten av spillet er fremdeles World Tour-modusen, der du raser gjennom banene og jobber deg oppover klassehierarkiet. Nye baner og nye biler låses opp kontinuerlig, og vanskelighetsgraden stiger jevnt, men uten å overvelde. Spillet legger imidlertid til noen nye varianter, som en arkademodus, for eksempel, men ingen av disse skiller seg nevneverdig fra innholdet i World Tour. Det handler alltid om det samme, å sladde seg gjennom de bratte svingene, og komme først.

Nye baner

I løpet av den første timen var banene vi kjørte gjennom helt identiske med det første spillet. De ser helt like ut, høres helt like ut, og håndteres på samme måte. Og plutselig, etter hvert, dukker det opp en ny bane her og der. Disse er hentet fra Rage Racer- og RR Type 4-spillene, så de er altså ikke helt nye i seg selv heller. Men nyhetsverdien er der likevel, i og med at banene har fått seg en grafisk overhaling. Og det er dessuten lenge siden vi spilte de gamle Ridge Racer-spillene.

Og det er noen nye biler med i denne omgang også.

For å gjøre en lang historie kort: Ridge Racer 2 er det samme spillet som forgjengeren. Med noen nye baner, biler og moduser. Ingen av de nye tilleggene endrer spillbarheten i noe særlig grad, eller introduserer nye muligheter. Det er rett og slett gode, gamle Ridge Racer med litt ekstra.

Er det så ille da? Det kommer naturligvis an på. Det er ikke til å stikke under en stol at Ridge Racer er fremdeles et av de beste spillene til PSP. Et glimrende eksempel på hvordan et håndholdt bilspill bør gjøres, eksepsjonelt tilpasset formatet, med vanedannende spillbarhet.

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

Fortsatt moro

Og spillbarheten holder seg godt. Det er basert på konseptet med drifting, som bruker til å lade opp boost-måleren, og følgelig booste seg forbi de stadig mer aggressive konkurrentene. Det er et ukomplisert og på en måte uhøytidelig spill, som fokuserer på ren underholdning, fremfor realisme. Ekte arkadeglede, om man vil. Det er gøy, det er involverende, og det gjorde oss ikke så mye å spille gjennom alle de kjente, gamle banene. Kvalitetsmessig holder Ridge Racer seg vel, spesielt i håndholdt format. Og det er fremdeles blant PSPens peneste spill.

Resultatet blir at RR2 er et spill enten for hardbarkede fans av serien, eller nykommere som da får den mest komplette opplevelsen det går an å få på PSP. Men for de som allerede har spilt det første Ridge Racer-spillet ut og inn blir det alt for lite å hente her, i det minste så lenge oppfølgeren har fullpris.

Nå vil vi bare ha Ridge Racer 7 til PS3, for den ser superlekker ut.