Veien har vært lang for Nintendo-elskere. Fra konsollen, da kjent som Revolution, ble annonsert sommeren 2004, forsiktig vist frem på E3 2005, gjennom TGS 2005 der den fascinerende kontrolleren ble annonsert, og frem til årets E3-messe der vi for første gang fikk spille på maskinen med egne hender.
Nå er ventetiden nesten over, det er bare snakk om litt over en måned til Wii entrer norske butikker, og kanskje forandrer spillverdenen for alltid. Eller kanskje ikke. Akkurat dette får tiden vise, og vi skal la være å kaste oss uti spådommer om salg og marked.
Vi kan imidlertid trekke en liten parallell. Når Nintendo DS, også et nyskapende og til en viss grad revolusjonerende produkt, kom i butikk, var salget labert. Men i dag, halvannet år senere, dominerer den fullstendig, spesielt i Japan. Vi blir ikke helt overrasket om noe tilsvarende skjer med Wii.
Frelst?
Uansett. Det skjer noe med deg når du tar tak i de to små og lette kontrollerne til Wii. Wiimoten stroppes fast til høyre håndledd, mens nunchuken holdes i venstre. Vi fyrer opp Zelda, et spill som har hatt sin andel av kontroversiell og trøblete utvikling. Valget står mellom å entre et av spillets underjordiske områder, eller å dra på fisketur. Vi drar på fisketur først.
Annonse
Båten Link sitter i styres med den analoge spaken på nunchuk-kontrolleren, rimelig tradisjonelt altså. Men når vi skal faktisk fiske, kommer kontrollerne til sin rett. Vi kaster med høyrehånda, og delikat risting og lyder som kommer fra kontrollerens innebygde høyttaler gir oss passelig med tilbakemeldinger om hvordan det går. Vi drar inn fisken ved å snurre nunchuken rundt, og selv å utføre den lille bevegelsen føles naturlig, og ikke minst, rett og slett morsomt. På sjarmskalaen får Nintendo full pott.
KLIKK HER FOR FLERE BILDER AV WII
Det å vandre rundt med Link i mer tradisjonelle spillomgivelser fungerer også veldig bra. Vi beveger oss med den analoge stikken, svinger sverdet med Wiimoten. Litt verre blir det imidlertid når vi skal skyte med bue. Det å treffe korrekt krever ganske nøyaktig presisjon, da Wiimoten må rettes direkte mot målet. Blir det vanskelig i lengden? Vi får se.
Vi skal ikke debattere selve spillets kvaliteter her og nå. Det sparer vi til anmeldelsen. Men det er klart at det å kontrollere et såpass komplekst spill som Zelda med dette revolusjonerende kontrollsystemet krever en ny måte å tenke på. Det forutsetter tilvenning, prøving og feiling. Slike spill er vi vant til å spille med tradisjonelle kontrollere, med tradisjonelle analoge stikker og et uttall knapper. Så spørsmålet er hvordan det blir å jobbe seg gjennom et fullstendig eventyr som varer i muligens flere titalls timer ved bruk av bevegelsesfølsomme kontroller. Nok en gang, vi får se.
Det enkle er det beste?
Det er imidlertid tydelig at spill som Wii Sports, som følger med konsollen, på mange måter enkle og sjarmerende teknologidemoer, sitter som støpt. De egner seg for korte økt, krever ikke nevneverdig med konsentrasjon, og fungerer på sitt beste med flere spillere. Disse forutsetter mye mer fysisk bevegelse, slik at svettepotensialet er stort, men utsetter likevel ikke spilleren for uvante, kanskje litt ulogiske utfordringer. Alle skjønner hvordan man skal svinge en tennisracket, liksom. Det krever ingen opplæring. Der vil Wiis styrke garantert ligge.
Wii-konsollens grafiske krefter har vært debattert gang på gang. Er mangelen på HD-grafikk og alle de andre, fancy effektene, en styrke eller en svakhet? Grafikk selger, det er det ingen tvil om. Og det er heller ingen tvil om at spillene vi fikk sett i denne omgang er langt fra representative for hva Wii er kapabel til. Zelda er opprinnelig et GameCube-spill, Wii Sports er gratis og simplistisk med vilje, Trauma Center stammer fra Nintendo DS og Wario Ware handler også om ukompliserte visuelle rammer. Men når samtlige av disse er lanseringstitler, er det enda viktigere for Nintendo å fokusere på hvor inviterende konsollen er, fremfor å snakke om grafikken.
Wii er spent på fremtiden
Som med alle andre konsoller vil det estetiske bare vokse i tiden fremover, og senere spill vil garantert by på flotte, visuelle opplevelser (vi har da sett Super Mario Galaxies, det er griselekkert), men de vil aldri oppnå den kvaliteten Xbox 360 og PS3 kan by på. Det er greit. Utfordringen er altså bare å selge konseptet, og overbevise at kontrolleren ikke bare er et gimmick. For det er det ikke.
Det er vanskelig å ikke bli sjarmert av Wii, det er faktisk nesten obligatorisk å bli det. Og vi har vært sjarmert helt siden E3, men nå som konsollen virkelig nærmer seg med stormskritt, gleder vi oss enda mer. Vår erfaring med ferdig maskinvare og nesten ferdige spill er for det aller meste positiv, med noen forbehold. Nå gjenstår det å se hvordan markedet reagerer.
Nintendo Wii lanseres den 8. desember, og vi kommer tilbake med full dekning da.
Annonse
