SPILLTEST: Scarface

Tony Montana døde jo på slutten av Scarface, denne gangsterklassikeren som i våre øyne er mer relevant enn Gudfaren noensinne klarer å bli. Så når man skal lage spill basert på en slik film, har man gjerne flere alternativer. Det går an å forsøke å gjenfortelle filmen, kanskje fra en annen vinkel, kanskje med andre hovedpersoner, men likevel følge tidslinjen – et eksempel på dette er faktisk Gudfaren-spillet. Ellers kan man forsøke å ta en helt annen vending.

Hva med, for eksempel, at Tony ikke døde likevel, men skjøt seg ut av sitt slott og gjemte seg i en hytte i tre måneder, for så å returnere til Miami og prøve å gjenerobre makten?

Verden er din

Det er slik utviklerne av Scarface valgte å tenke. Og du havner i Tonys sko allerede ved den legendariske skyteepisoden i trappene ovenfor “The World is Yours”-statuen. Det er en overveldende begynnelse, med mange fiender på samme tid, men også en utmerket måte å lære seg det solide skytesystemet på. Tony kan låse seg inn på fiendene, og siktet kan finjusteres med høyre analoge spake, slik at du kan blåse av enkeltdeler av motstandernes kropper, med solide mengder blodsprut og smerteskrik. Det begynner bra.

Og det er klart at utviklerne har gjort en fremragende jobb når det gjelder å ivareta Scarfaces stemning. Introfilmen er grisetøff, og ramser opp en imponerende mengde kjente skuespillere som har lånt bort stemmene sine til spillet (selv om selveste Al er ikke å finne her – men hans voice-alike gjør en fabelaktig jobb).

Men til tross for stor respekt for kildematerialet, er Scarface i bunn og i grunn nok et spill som bruker GTA-rammeverket, og gir oss en åpen by å boltre oss i. Riktignok er strukturen tettere her enn i andre, tilsvarende spill. Tony Montana vet hva han vil, og vi kaster følgelig ikke bort tid på å kjøre rundt og gjøre irrelevante tulleoppdrag. Alt vi gjør i spillet er en del av en større plan, og det er å ta tilbake Miami, koste hva det koste vil.

Overtakelse

Derfor er målet å bygge opp Tonys omdømme, og det ved å ta over flere og flere områder, utrydde konkurrerende gjenger og sparke i gang kokainsalget. Det begynner naturligvis i det små, med turer innom lokale dealere, oppdrag som krever at du forsvarer visse personer fra de andre gjengenes vrede, og oppkjøp av butikker som fungerer som skalkeskjul for operasjonen.

Problemet er at mange av disse oppdragene står i veien for ekte progresjon. Du kommer gjerne ikke videre før du har kjøpt opp et gitt antall av slike butikker, eller før du har oppgradert ditt omdømme. Spesielt de gangene du ikke får fortsette med hovedhistorien fordi omdømmet ditt ikke er høyt nok, så må du bruke alt for mye tid på å selge kola og kjøpe møbler til huset ditt bare for å få respekt nok, denne løsningen er rett og slett litt uelegant.

Og vi synes at det ofte er rett og slett vanskelig å vite hva neste steg, er hva man skal gjøre videre, det er rimelig ofte at kartet er vrien å orientere seg på, byen har merkelig layout, og alt dette resulterer i små frustrasjoner og bortkastet tid.

Ingen av disse problemene ødelegger spillet. Det er bare alt for mange slike elementer som bare virker lite gjennomført. Bare det faktum at menyene bruker ofte forskjellige knapper for nesten identiske ting (en gang bruker du sirkel for å gjøre noe, men på neste skjerm bruker du trekant, hva er logikken?), reduserer totalintrykket.

God action

Til tross for dette er jo Scarface et godt actionspill. Skytesystemet, for eksempel, er solid og underholdende. Som nevnt tidligere låser du deg inn på fiender med en av skulderknappene, og kan finjustere med høyre analoge spaken. Jo mer kreativ er du i din skyting, desto mer “baller” får du. Nettopp, baller er Tonys erfaringspoeng, og når du har nok av dem (går det an?) kan du gå inn i Scarfaces egne “bullet time”, der du er uskadelig og kan ta ut de fleste med ett skudd. En ypperlig måte å rense ett rom på, med andre ord.

Andre metoder å behandle mennesker på enn ren vold, er å presse dem til å samarbeide. Dette gjøres med en “golfkølle-meter”, du må altså trykke en knapp til riktig tid, og vips, får du masse penger for kokainen din, eller får vasket penger i banken med optimal fortjeneste.

Så har vi naturligvis bilkjøringen, som seg hør og bør i alle GTA-aktige spill. Ikke verst, denne. Bilene er naturligvis tatt rett ut av 80-tallet, variasjonen er fin, og du kan kjøpe en hel rekke dødsfete biler som blir kjørt rett til din lokasjon når som helst. Det samme gjelder båter, der kan også nye modeller kjøpes inn, og disse står klare på baksiden av huset ditt.

Byen Miami er også flott fremstilt. Men gatelayouten er som sagt vrien og ofte klønete. Vi har ikke vært i Miami, vi vet ikke hvor realistisk dette er, men spillteknisk er ikke gatenettet optimalt. Grafisk sett (vi testet PS2-versjonen) ser det hele godkjent ut, men det er klart at etter å ha blitt rimelig komfortable med stadig penere spill på Xbox 360, blir det å spille Scarface et ganske langt steg tilbake. Men joda, det er pent nok, og Miami gjør seg godt i morgensola.

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

Livet som konge

Det viktigste spørsmålet forblir uansett om vi faktisk føler oss som Tony Montana mens vi spiller Scarface. Utviklerne velger å tro at det å pøse på med uendelige mengder med banneord er løsningen, noe det definitivt ikke er. Men likevel, alt blodet, alle kokainreferansene, Tonys generelle innstilling mot folk som omringer ham, og ikke minst tilfeldige forbipasserende du kan slenge dritt til, alt dette gir et troverdig nok bilde av åttitallets gangsterliv. Og vi liker jo vold, og følgelig er Scarface himmelen.

Så Scarface er da altså et over gjennomsnittet bra actionspill. Men det klarer ikke å nå de store høydene, på grunn av alt for mange klønete designvalg. Hvis du klarer å se forbi dem, hvis du er eksepsjonelt stor Scarface-fan, og hvis du er sulten etter enda et GTA-inspirert spill, gå gjerne til innkjøp. Vi har det moro med Tony Montana, men med forbehold.