Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Dead Rising

Capcom er mestere av skrekk og blod, men gir oss denne gang et spill som beveger seg langt fra tradisjoner og eksisterende standarder.

Det er altså mye, mye mer til Dead Rising enn zombieslakt. Strengt tatt trenger du ikke å slakte spesielt mange zombier om du ikke vil.

Frank West, en fotograf som «har dekket kriger, vet du», er på vei inn mot byen Williamette, om bord på et helikopter. Det har nemlig skjedd noe der, nasjonalgarden har sperret veiene inn, og gatene er merkelig folketomme. Dette må undersøkes.

Zombier og shopping

Før vi vet ordet av det, er imidlertid helvete løs. Blodtørstige, levende døde vandrer i gatene og kaster seg over de få gjenværende menneskene. Helikopteret lander på nærmeste kjøpesenter, og Frank hopper ut for å dekke sitt livs største sak. Piloten gir løfte om å returnere etter 72 timer.

Hva som skjer i løpet av disse 72 timene er ditt ansvar. Tiden løper kontinuerlig (naturligvis i et mye raskere tempo enn i virkeligheten, det tar ikke 72 timer å runde spillet), og du må rett og slett fysisk rekke oppdragene før de blir utdatert.

Dead Rising har med andre ord en helt unik struktur. Det er i hovedsak to typer oppdrag du må forholde deg til – selve hovedhistorien, og sideoppdrag som for det meste handler om å redde overlevende som gjemmer seg i kjøpesenterets mange kroker.

Når du får et oppdrag, må du utføre det innen en viss tid. Rekker du ikke det, er oppdraget borte. For godt. Sideoppdragene går ut på dato, og du går glipp av de ekstrapoengene de gir. Verre er det å ikke rekke hovedoppdragene – rekker du ikke å være på et bestemt sted til en bestemt tid (og tiden kan alltid sjekkes ved å trykke på venstre-knappen og se på klokka), er historien rett og slett over. Du har ikke løst mysteriet. Selve spillet slutter imidlertid ikke – du kan fortsette videre og tulle rundt på kjøpesenteret, men du kommer ikke til å kunne konkludere det hele.

Det er en strikt løsning, som hindrer en fullstendig frihetsfølelse. Men det er også en veldig interessant løsning, som gir spillet en følelse av hastverk. Vi har ikke tid til å tulle, Frank, mennesker dør, zombiene er overalt og vi må finne ut hva som egentlig foregår her!

Dessuten inviterer denne strukturen til flere gjenspillinger. Det er ikke mulig å få med seg alt på en gang, og det er bare moro å begynne på nytt – du får nemlig beholde alle dine erfaringspoeng, nye krefter og andre ting du låser opp, så du kan starte en ny runde mye sterkere.

Dette systemet krever noe tilvenning, men vi liker det. Det er en forfriskende måte å spille på.

Plukk og kast

Den virkelige stjernen i spillet er kjøpesenteret. Kjempestort, med flere underområder og en utendørs park i midten. Det er til og med en liten, fungerende fornøyelsespark i en av avdelingene, og naturligvis hundrevis av butikker. Alle kan entres, og i alle kan du plukke opp noe. Våpen, helsebringende mat og drikke, og ikke minst klær. Du kan nemlig bytte antrekk i Dead Rising, alt fra elegante dresser, til barneklær, eller eventuelt hestehoder. Ja, hestehoder.

Og våpenutvalget? Å herregud. Nesten alt kan plukkes opp. Nesten alt kan slås eller skytes med. Spader. Bøtter. Colabokser. Sverd. Parasoller. Spikerpistoler. Benker, hyller, fotballer, balltrær, UZIer, hagler, og det er bare begynnelsen. Mulighetene for ødeleggelse er uendelige. Zombiene som vandrer kjøpesenterets ganger skal slaktes på alle mulige kreative måter, og kampsystemet er enkelt, men knallsolid. I tillegg til våpen kan Frank etter hvert også lære seg en del fysiske angrep, som kan brukes til å komme seg unna trange situasjoner. Og på toppen av det hele kan du uskadeliggjøre zombiene ved å dytte på dem en leketøysmaske. Dette spillet har virkelig sjarmen i behold.

Mennesket er fienden

Zombiene er riktignok ikke spillets ekte motstandere. De fungerer kun som en forstyrrelse mens du er på vei fra A til B, gjerne på vei til å møte de ekte slemmingene i Dead Rising. Psykopatiske bosser, som dukker opp med jevne mellomrom. Disse er mennesker som har mistet forstanden, og som må ryddes av veien. Bosskampene er kanskje ikke så godt gjennomført hver gang – og kan være temmelig vanskelige – men disse gærningenes personlighet gjør dem verdt å oppleve.

Som fotografer flest har også Frank et kamera. Det er også et essensielt element av spillet – med et lite trykk på venstre skulderknapp får du opp kameraets søker, og kan rett og slett knipse bilde av omgivelsene. Og siden det skjer såpass mye spennende på Willamette-kjøpesenteret, er det nok av motiver å ta bilder av. Du premieres for ekstra brutale bilder, bilder som viser dramatiske eller følelsesladde situasjoner. Premien er PP-poeng, Dead Risings svar på erfaringspoeng i rollespill. Andre måter å tjene drøssevis av disse poengene på er å utføre de nevnte sideoppdragene. Belønningen: Mer liv, mer styrke, nye angrep.

Hat og elsk

Men for all sin humor, kreativitet og intelligens har Dead Rising en stor andel av frustrasjoner. Lagringssystemet er delvis en av dem � du har bare én lagringsplass tilgjengelig gjennom hele spillet. Hver gang du lagrer, overskrives den, og med den stramme tidsstrukturen spillet opererer med, er det lett å rote det til, lagre på feil tidspunkt slik at du ikke rekker et oppdrag, for eksempel.

Verre er det med de overlevende du skal eskortere til tryggheten av overvåkningsrommet der de gjenlevende menneskene har barrikadert seg. Den kunstige intelligensen til ditt følge er mildt sagt irriterende. Selv om du kan utstyre dem med våpen, er det sjelden de klarer seg på egenhånd, og blir kontinuerlig overrumplet av zombier. De klarer ikke gå i riktig retning og setter seg fast, og er generelt stokk dumme. Eskorteoppdragene er ofte grenseløst irriterende.

På toppen av det hele kommer den forferdelige ringelyden til radioen du bærer med deg. Den er viktig � det er via denne du får beskjed om overlevende som venter på hjelp. Problemet er at den j… radioen ringer kontinuerlig mens du slåss med zombier, eskorterer noen, til og med midt i bosskampene! Ærlig talt! Hvordan kunne dette designelementet slippe gjennom testing?

Disse frustrasjonene kommer farlig ofte i nærheten til å være ødeleggende for spillopplevelsen. Men rett før vi kaster kontrolleren ut av vinduet, kommer vi over en gressklipper som kan brukes til å meie ned zombier. Vips, så elsker vi Dead Rising igjen.

Visuelt er Dead Rising et flott spill � ikke det fineste på markedet kanskje, men med tanke på antallet zombier som tegnes og animeres, rene størrelsen på kjøpesenteret, det varierte butikkinteriøret, kan vi leve med litt færre polygoner på karakterene. Det ser grisebra ut uansett.

I våre øyne er Dead Rising et må-ha-spill. Det har sine feil. Det har sine frustrasjoner. Men det oser av skaperglede, humor og spillbarhet. Det krever, men det gir flerfoldig tilbake. Vi koste oss ekstremt mye, og det er klart et av de mest interessante spillene til Xbox 360 i dag. Absolutt verdt å sjekke ut for alle zombieelskere.

Stikkord: spilltester, testprodukt, xbox360_test