SPILLTEST: Kampen om Midgard II

Av alle spillsjangere er det uten tvil sanntidsstrategi som foreløpig har så godt som kun fungert på PC. Presise musebevegelser har vært essensielle, og mange tastatur-snarveier har vært nøkkelen til effektiv spilling. Det har vært spede forsøk på å overføre opplevelsen til konsoll. Vi husker vi spilte gode, gamle Command & Conquer på PlayStation, og hadde det rimelig gøy – med tanke på at vi ikke hadde en fungerende PC på den tiden.

Men i dag er spillerne mer krevende. Vi kan ikke avfeies med en halvhjertet port. Det må fungere.

Kampen om Midgard II var da også et fornøyelig strategispill da det kom tidligere i år. Lettfattelig, underholdende og pent. Ingen dårlig utgangspunkt når man skal lansere en konsollversjon.

Samme gamle

360-versjonen er mer eller mindre den samme når det gjelder innhold. Det er ikke gjort store endringer i brettene, progresjonen i enkeltspillerdelen er derimot rimelig forenklet. På PC beveget vi oss over et strategisk, Risk-aktig kart over hele verdenen der vi flyttet på våre enheter. Dette er nå borte, du blir automatisk flyttet over til neste brett når du er ferdig med det forrige.

Spillet plasserer oss ved siden av hendelsene beskrevet i filmene, og det forrige Kampen om Midgard-spillet. Nå styrer vi helt andre karakterer enn Frodo og gutta, noe som er en trivelig avveksling, og vi får oppleve andre sider av fortellingen og andre typer omgivelser. Dette er et positivt trekk, det gleder oss å slippe å høre på den evige klagingen til hobbitene. Det er mye triveligere å slakte en hel hobbit-landsby når man spiller som de slemme. Du har nemlig to separate kampanjer å velge mellom, en for heltene og en for de onde.

Rent spillbarhetsmessig er ikke Kampen om Midgard II det mest nyskapende strategispillet i verden. Spillmekanikken er nokså tradisjonell, det handler tross alt om å bygge baser, samle ressurser, bygge kampenheter og oppgradere dem. Du har dine ekstramektige helter hvis krefter du kan oppgradere, og et variert utvalg av fotsoldater og skip. Ingenting ekstraordinært altså, men det er likevel underholdende, solid spillbarhet vi får servert.

Ved siden av å delta i kampanjene, kan du også sette opp skirmish-kamper, der du spiller mot en eller flere datastyrte motstandere, og selvsagt også full Xbox Live-støtte, med en rekke varianter som bør tilfredsstille de fleste online-spillerne.

Men ok, vi er egentlig ikke her for å snakke om innholdet, det omtalte vi nok når vi anmeldte PC-versjonen av spillet. Fungerer det med to analoge stikker og et par knapper? Nesten.

Solid kontroll

Løsningen er elegant. Stikkene lar deg flytte kameraet rundt på brettet, og raskt zoome inn og ut. For å markere enheter og flytte dem, bruker du A-knappen. Dobbeltrykker du på den, markerer du alle enhetene som er synlige, gjør du det i kombinasjon med venstre trigger, markerer du hele hæren din. Andre knappekombinasjoner lar deg utføre mer avanserte funksjoner, og resultatet er et effektivt system som er enkelt å lære og enkelt å bruke. Men det er ikke like presist som på PC. Det skal mye til.

Med litt øvelse kan du bli en temmelig dyktig Ringenes Herre-konsollspiller. Men spillet støtter på en rekke tekniske problemer, nok til at de ødelegger opplevelsen ganske mye. Først og fremst hakker det fælt. Det hakker veldig mye ved store kamper, og selv i ganske lite komplekse situasjoner opplever vi treg reaksjonstid. Dette er rett og slett ikke bra nok. Spillet kjører som en drøm på en helt grei PC, Xbox 360 burde tygge gjennom det uten å løtfe på et øyebryn.

Rom for forbedring

Dessuten, med mindre du har en temmelig stor skjerm, er det ofte ganske vanskelig å se hva som skjer. På vår beskjedne 30 tommers LCD hadde vi vanskeligheter med å skille mellom enheter, lese all tekst og spesielt tyde det lille kartet i hjørnet. Det fungerer jo bra på en PC, der du sitter nærme skjermen, men fra normal sofaavstand blir det hele mer klønete. Og akkurat Kampen for Midgard II er neppe det spillet som får oss til å endelig investere i prosjektor. Denne utgiften sparer vi til noe virkelig storslått, som Gears of War.

Vi blir faktisk heller ikke videre imponert over grafikken. Joda, det ser pent ut, men skiller seg ikke nevneverdig fra PC-versjonen. Vi tror også at Xbox 360 hadde klart dette mye bedre, om spillet var spesifikt utviklet for konsollen.

Kampen om Midgard II er altså et fint forsøk på å tilpasse RTS-sjangeren til konsollformatet. Det lar seg gjøre. Kontrollsystemet er elegant nok for oss. Men de tekniske probleme ødelegger – hakkingen er en plage, oppløsningen burde vært bedre justert, andre mindre problemer kryper frem.

Derfor kan vi ikke anbefale spillet uforbeholdent – men det er moro nok i sommertørken.