Mech-sjangeren er egentlig relativt begrenset hva tematikk angår. Spillene der vi styrer enorme mech-roboter er jo stort sett nødt til å foregå i en slags postapokalyptisk fremtid, og vi må gjerne få muligheten til å trampe oss gjennom diverse menneskeskapte omgivelser mens vi kjemper mot andre, mekaniske monstre.
Og slik er også premissen i Chromehounds. Jorda spises opp av en brutal krig, og menneskene utvikler disse enorme krigsmaskinene som gjerne styres av hensynsløse leiesoldater, og finnes i et uttall varianter tilpasset forskjellige kampsituasjoner.
Ikke komplisert
En treningsrunde introduserer oss til mekanikkene bak mech-kontrollen. Det er bare halvveis nødvendig, fordi styringen er såpass enkel. Alt du trenger å huske på er å bytte våpensystemene, zoome inn for å forbedre sikten, og trekke av. OK, det blir litt mer avansert lenger ut i spillet, når du får tilgang til andre typer roboter enn soldatklassen du starter med, men prinsippene er uansett enkle.
Spillet deles opp i flere kampanjer der du styrer mechs som er spesialisert for spesifikke oppdrag. I starter kjører du en allround-soldat mech, men senere får du leke deg med snipere, generaler, nærkamp-mechs, og så videre. Tilsynelatende variert altså, men ikke egentlig.
Annonse
Disse forskjellige mech-typene forandrer nemlig ikke det faktum at du stort sett gjør det samme om og om igjen. I hvert brett blir du plassert på en grå-brun slette med noen fjell og trær rundt omkring, og bedt om å ødelegge noe eller forsvare noen av dine medsoldater (som har såpass elendig kunstig intelligens at det ikke er rart at de ikke klarer å ta vare på seg selv).
Stusselige mechs
Mech-ene, som bør være fryktinngyende, mekaniske krigsmonstre som får jorden til å riste, føles puslete, trege og klønete. Deres våpensystemer utstråler ikke akkurat makt, og krever at du surrer rundt med zoom-funksjonaliteten for å i det hele tatt klare å treffe noen motstandere.
 |
Enkeltspillerdelen gir oss rett og slett lite inspirasjon til å komme oss helt gjennom. Historien fenger ikke, oppdragene er midt på treet, det hele er bare middelmådig. Det å suksessfullt komme seg gjennom enkeltbrett åpner imidlertid nye deler til dine mechs, som kan brukes i den relativt undeholdende byggemodusen, der du kan sette sammen din egen robot.
Robust flerspiller
Det er mer underholdning å hente på Xbox Live. Flerspillermodusen plasserer spillerne i en krigssituasjon, der alle kan representere separate nasjoner, og delta i massive angreps- og forsvarshandlinger. Trikset er å kontrollere kommunikasjonen på kampområdet ved å overta svære radiotårn. Du kan bare snakke med dine lagkamerater hvis du er innenfor området til dine kommunikasjonstårn. Spesifikke taktiske enheter har evnen til å projisere et lokalt kommunikasjonsområde og skanne terrenget for fiender, så disse er lurt å ha med seg til ukjente områder. Spillet over Xbox Live blir altså mer strategisk enn enkeltspillerdelen.
Men hva hjelper det når mech-ene er fremdeles trege og klønete, og kampene foregår på de samme uinspirerte brettene?
Og det ser heller ikke spesielt imponerende ut. Med unntak av kampenhetene, som er nokså detaljerte når du ser de på nært hold, er det hele nesten direkte stygt. Områdene kan virke store, men har svært lite vegetasjon eller bygninger, og bruker de samme fargepalettene om og om igjen. Vi kan komme på en rekke eldre mech-spill som så penere og mer variert ut, og dette skal tross alt være mektige Xbox 360…
Chromehounds klarer altså ikke å revitalisere mech-spillene. Tittelen reddes av en interessant flerspillermodus, og med litt tålmodighet kan du sikkert begynne å bli ordentlig glad i den. Men det er så mange uinspirerte, middelmådige elementer her totalt sett, fra historien til styringen og grafikken, at for vår del går Chromehounds raskt i glemmeboken. Kanskje Microsoft kan få ut fingeren og lage en skikkelig, ny MechAssault en dag?
Annonse
