Hopp til navigasjon Hopp til innhold
400

SPILLTEST: New Super Mario Bros

Dette spillet trenger ingen introduksjon. Renere spillbarhet finner du knapt, men spørsmålet er om Mario i to dimensjoner fremdeles klarer å underholde.

Det var ingen dårlig ide å bruke Nintendo DS som plattform til en nytolkning av klassisk, 2D Mario. Mens utviklingen av den neste fullverdige, tredimensjonelle Mario fortsetter for fullt (Super Mario Galaxies til Nintendo Wii), får det bærbare systemet sitt eget spill, perfekt tilpasset håndholdt plattform.

Og joda, det er retro så det holder. Nintendo har ikke rørt ved basisprinsippene. Det handler om å føre Mario fra venstre til høyre gjennom stadig mer krevende brett, samle på gullmynter og hoppe på hodene til diverse motstandere. Det blir liksom ikke enklere enn dette, men som alle Mario-elskerne vet, bygges utfordringene gradvis oppover med en elegant kurve, og det å låse opp alt det hemmelige, å oppnå det uoppnåelige, er en utfordring ikke mange greier ved første omgang.

New Super Mario Bros henter inspirasjon fra nesten samtlige av sine forgjengere. Når du ikke er inne i selve brettene, beveger du deg over et fargerikt kart over den aktuelle verdenen (det er åtte av dem, to er «hemmelige») , der du fritt kan entre tilgjengelige brett. I hver verden finnes det tårn, som inneholder minibosser, og avsluttes med et slott der du gjerne treffer på Bowser eller hans underståtter. Dessuten finnes det hus som låses opp med fem stjerner, der du kan hente en rekke ”powerups”.

Kjent og kjært

Inne i selve brettene er jo selvfølgelig alt som det skal være. Det skal på en måte ikke være nødvendig å forklare. Spørsmålstegnblokkene deler ut superkrefter, Koopa Troopas, Goombas og Hammer Bros er i veien, og diverse triks lar deg nå de mer avanserte nivåene av brettet og hente inn hemmelighetene. Har du spilt Mario før, vet du hva du får.

Fordelingen av superkrefter er redusert til de mest essensielle – du kan bli Super Mario, Fire Mario, ta med et skjell eller bli midlertidig usynlig. To nye, artige muligheter er imidlertid med i denne omgang. Den kanskje mest omtalte er Megasoppen, som gjør Mario til en gigant, som kan knuse omtrent absolutt alt som står i veien, og unngår å falle i de fleste fellene. Denne kraften baner ofte vei gjennom en stor del av brettet, men er tidsbegrenset. Den andre nyheten er en motsetning – en minisopp, som forandrer Mario til en miniputt som kan snike seg inn i områder som ellers er utilgjengelige. Disse dukker ikke imidlertid opp så ofte. For det meste er du avhengig av dine tradisjonelle hopp og eventuelle ildkuler. Det holder for oss.

400

KLIKK HER FOR SKJERMBILDER

Med et kontrollsystem som sitter som et skudd (én knapp for hopp, én for ekstrafunksjoner, kan det bli enklere?), hviler spillbarheten på dine egne ferdigheter. Det er dette som har vært Marios styrke i alle år. Til tross for manglende kompleksitet har du full kontroll.

Det beste med spillet er at det aldri føles som om Nintendo utelukkende prøver å tjene penger på folks nostalgibehov – New Super Mario Bros er et glimrende spill uansett sine røtter. Det står helt klart på egne bein.

Farge-overdose

Men Nintendo DS er jo en ganske moderne maskin, ser vi noen tekniske forbedringer? Den trykkfølsomme skjermen brukes sparsomt, det mest nyttige er muligheten til å aktivere en superkraft ved å trykke på relevant ikon med tommelen. Ellers viser den nedre skjermen en rask oversikt over det aktuelle brettet. Rent grafisk er det svært lite å klage på her. Brettvariasjonen er nydelig, omtrent hele fargepaletten brukes gjennom de mange verdenene du er innom, og spesielt med den nye DS Lite ser det rett og slett fabelaktig ut. Faktisk er det ikke bare 2D det handler om heller, til tross for at verdenene er flate, har Mario og de andre figurene fått seg en liten polygonal makeover, og har langt mer detalj enn som ville vært mulig med bare to dimensjoner. Flotte greier.

Det hele er ikke nevneverdig vanskelig, spesielt for veteranene, og brettene er ofte overraskende korte. Men det oser kvalitet, og verdenene er store og fylt med hemmeligheter. Det er et lite utvalg av minispill ved siden av, men de fleste av disse er faktisk hentet fra DS-utgaven av Super Mario 64, så det er ikke så spennende.

Lagringstrøbbel

Er det noe vi skal klage på, er det lagringssystemet, som ikke lar deg lagre etter hvert brett, men etter at du har passert visse områder. Følgelig blir standby-funksjonen til DS brukt flittig, så vi er glade for at batteriet holder såpass lenge når maskinen er klappet igjen.

Den nye, gamle Mario kombinerer altså en nostalgifølelse med en tilnærmet perfekt spillbarhet som ikke bare lever på retrobølgen. Det beviser at de gamle spillprinsippene er udødelige, så lenge de gjøres riktig. Vi blir liksom aldri lei 2D-plattformspill, og vi er rimelig sikre på at New Super Mario Bros definitivt også har livets rett blant de yngre, som ikke nødvendigvis vokste opp med Mario. Fordi det er kvalitet. Fordi det, sammen med LocoRoco, er blant sommerens flotteste, håndholdte spill. Og fordi vi bare elsker Mario.

Stikkord: nintendo ds_test, spilltester, testprodukt