SPILLTEST: LocoRoco

Med PSPens inntog i den håndholdte spillverden ble det plutselig mulig å levere opplevelser som tidligere var forbeholdt stasjonære konsoller. Det ble plutselig mulig å designe episke, storslåtte spill på en håndholdt konsoll. Problemet ble, med noen unntak, at vi fikk altfor mange uinspirerte blåkopier av PS2-spill, titler som vi egentlig hadde foretrukket å spille i stua.

LocoRoco har imidlertid en puristisk innfallsvinkel. Dette er et håndholdt spill av den gamle skolen, som forkaster historiefortelling, spektakulær grafikk, og fokuserer på enkle gåter og innsamling av poeng. Derfor passer det ypperlig til små økter.

Men håndholdt eller ikke, selve konseptet bak LocoRoco, og gjennomføringen av det, er temmelig unikt (selv om ja, det finnes visse inspirasjonskilder).

En flat verden

Det visuelle er uten tvil det første vi legger merke til, spillet bruker nemlig en herlig estetikk med tydelige farger og store overflater. Det virker sjarmerende barnslig ved første øyekast, forfriskende japansk og akkurat annerledes nok til at vi blir fascinert, men ikke avskrekket.

Tematikken er jo i hvert fall merkelig nok til å få oss til å riste på hodet. Trodde du Katamari var rart? LocoRoco handler om en familie med fargerike blobber som hopper frem og tilbake, spiser frukt for å vokse, og prøver å ikke bli stukket av dyr med pigger som vokser i verdenens vegger.

OK, vi prøver å forklare det så enkelt som mulig: Først og fremst, du styrer ikke disse blobbene direkte. Du styrer verden rundt dem. Ved å trykke på PSPens to skulderknapper, tiltes hele området, som består av uttallige tunneller, store hull og åpne landskap, til venstre og høyre. Dermed ruller LocoRocoene i angitt retning. Du kan imidlertid få dem til å hoppe ved å holde inne begge knappene, noe som er essensielt for å nå nødvendige plasser.

KLIKK HER FOR SKJERMBILDER

I og med at disse blobbene er sirkelformet, og tydeligvis laget av mykt materiale, har de en fysikk som gjør at de spretter av vegger og andre objekter. Følgelig blir utfordringen å planlegge hoppene korrekt for å nå høyere nivåer. Det kan til tider bli ganske vanskelig.

Dessuten kan du ved å trykke inn sirkelknappen splitte blobben du styrer til mange små (hvor mange det blir, avhenger av hvor mange frukt du har spist), noe som er nødvendig for å forsere trangere ganger.

Rull videre

Vi vet at alt dette høres eksepsjonelt merkelig ut � og det er det også. Men samtidig er LocoRoco et lite komplisert spill, som krever at du har kontroll på tre knapper, og er observant nok til å finne veien gjennom de surrealistiske verdenene. Det er lett å komme seg gjennom brettene i utgangspunktet, men utfordringen øker betraktelig hvis du skal oppdage de mange hemmelighetene spillet har å by på. Dermed blir LocoRoco akkurat så vanskelig som du gjør det selv, en innstilling vi liker veldig godt.

Det er ikke bare miljøet som er utfordringen i spillet, men også diverse flytende monstre som truer med å rive enkeltblobber ut av den store blobben du styrer. Disse er imidlertid stort sett veldig enkle å unngå.

Så vi hopper, spretter og sklir gjennom et uttall nydelig tegnede, fargerike og varierte verdener. Det er herlig forfriskende spillbarhet, det er ukomplisert, men krevende når du selv ønsker det. Spillet har massevis av hemmelige rom (skjult bak vegger, for eksempel), og hele konseptet handler om innsamling av diverse objekter (frukt, små dyr som er innelåst i huler). Følgelig er gjenspillingsverdien høy, det er utrolig fristende å komme tilbake til brett du allerede har klart, bare for å lete etter flere hemmeligheter.

Brettene i spillet begynner tilsynelatende å gjenta seg selv etter hvert, men vi legger fort merke til små endringer og nye utfordringer som legges inn i de eksisterende rammene.

Pastell-overdose

Det er lett å se fra skjermbildene at LocoRoco er en visuell fest uten like. Rent kunstnerisk er spillet noe av det flotteste vi har sett på lenge, med herlig bruk av farger og former. Og i tillegg når de glade blobbene er så nydelig animert, er det vanskelig å ikke falle for deres sjarm. De smiler, de ser forvirret ut, de blir redd når de slemme monstrene nærmer seg. Er det mulig at et så enkelt spill vekker mer emosjoner i oss enn de mest episke, storslåtte historiene?

Ikke nok med det, om ikke grafikken får deg til å smelte, så vil musikken klare det. Soundtracket består av en vanvittig blanding av merkelige og fengende sanger, med sukkersøte smurfestemmer � og følg med, de små locorocoene synger med, de også! Only in Japan!

Men blir det ikke i overkant søtt for oss hardbarkede macho-gamere? Nei. Dette er et perfekt eksempel på alternativ spilling, der det ikke er våpen og polygoner som er fokuset, men ren spillglede, ren underholdning. LocoRoco treffer midt i blinken.

Men sine ukompliserte, korte brett, en spillbarhet som maksimalt utnytter det visuelle, og sin eksklusivitet til en håndholdt plattform, blir LocoRoco det ultimate sommerspillet, et spill som passer helt ypperlig til å leke seg med i parken eller andre utendørsområder. En sjarmbombe av de sjeldne, dette. Vi digger LocoRoco.