SPILLTEST: Tomb Raider Legend

November 1996. Sony PlayStation har allerede klart å til en viss grad etablere seg som et mer voksent alternativ til de tidligere spillkonsollene. Men likevel, spillverdenen er fortsatt full av fargerike, barnevennlige figurer og surrealistiske verdener. Men den relativt obskure utvikleren Core Design, med Toby Gard i spissen, sitter på noe helt nytt: En tøff, sexy og sjarmerende heltinne, en kvinnelig Indiana Jones, som tar oss med til en verden vi aldri har sett maken til.

For undertegnede er det første Tomb Raider-spillet fremdeles en stor klassiker. Aldri før hadde vi sett en så stemningsfylt verden, og blitt så fascinert av spillets personlighet. Oppfølgeren klatre å bygge videre på våre opplevelser, men de tre påfølgende spillene ble bare mindre og mindre relevante for hvert år som gikk. Og selve Lara ble redusert til en hjernedød glamourmodell, fremfor den smarte heltinnen hun ble skapt som.

I 2003 prøvde Core å revitalisere serien, med et spill som slet med forferdelig kontrollsystem, kjedelig spillbarhet og uinspirert design. Lara Croft var så godt som død.

Revitalisert

Men i nye hender (amerikanske Crystal Dynamics) viser det seg at det er fremdeles liv igjen i den gamle skjønnheten. Crystal Dynamics gjorde et klokt valg: De forbedret omtrent samtlige spillbarhetselementer, uten å rokke ved essensen av Tomb Raider – følelsen av utforskning av det ukjente. Ved å gjøre dette, klarer de å fange følelsen av det første spillet, ti år senere.

Det spesielle med Tomb Raider Legend er at spillet på ingen måte føles banebrytende. Utviklerne tar ingen store sjanser, men velger å gi oss knallsolid, trygg spillbarhet. Underholdning fremfor innovasjon.

Historien, for eksempel, klart det handler om eldgamle artefakter, men vi blir liksom aldri helt opphengt i hva Laras motiver er, alt vi vil er å hoppe, svinge, klatre. Spillets historiefortelling er underliggende og kommer aldri i veien for spillopplevelsen.

Spillet tar oss igjen tilbake til en rekke skjulte, historiske ruiner, der vi skal forsere livsfarlige feller, utføre fabelaktig spektakulære hopp og skyte noen skurker underveis. Det hele er flott designet, utfordrende, intelligent og utrolig gøy.

Solid styring

I et spill som krever såpass mye presisjon er kontrollsystemet det aller viktigste, og Crystal Dynamics har virkelig fått det til. Kameraet fungerer riktig 99% av tiden (og det er ikke dårlig i disse dager!), bevegelsesstyringen sitter som den skal, og med noe trening er det utrolig lett å utføre selv de mest halsbrekkende hoppene.

Se videoklipp fra Tomb Raider: Legend

En rekke nye funksjoner er det også plass til. Det mest interessante er at du kan skyte ut et tau og trekke til deg diverse gjenstander, noe som brukes flittig til å løse gåter. Ved flere anledninger må du også trykke på visse knapper raskt under filmklippsekvenser (tenk Resident Evil 4), noe som hever adrenalinnivået et par hakk.

Det som på en snodig måte er et plusspoeng, er at alle disse flotte, akrobatiske sekvensene aldri er spesielt vanskelige. Det gir oss en viss maktfølelse, vi føler oss så flinke, så rutinerte, når vi leker oss gjennom de verste hindringene med et stort smil om munnen. Og kanskje finner vi en hemmelighet eller to underveis?

Ikke fullt så tilfredsstillende er skytemekanikken. Siktesystemet klarer ikke alltid å låse seg på de riktige fiendene, og de frenetiske hoppene du utfører for å unngå ild føles ikke så elegante som de burde. Riktignok får du et par stilige ekstrabevegelser til rådighet, men stort sett føles all den skytingen som en kjedelig nødvendighet du raskt kommer deg gjennom. Det er klart at spillet fokuserer på plattformelementer og utforskning fremfor ren action, men skytingen kunne likevel vært litt mer underholdende.

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

Unødvendige er også de to motorsykkelssekvensene. Der er det styringen som må lide, motorsyklene responderer rett og slett ikke nøyaktig nok, og det hele er bare masete. Men heldigvis kjører vi sykkel bare to ganger, og det er ganske fort over.

Kort og godt

Fort over er egentlig hele Tomb Raider Legend. Vår første gjennomspilling tok faktisk bare mellom 7 og 8 timer, men med den store mengden hemmeligheter, opplåsbare kostymer og høyere vanskelighetsgrader er det faktisk veldig fristende å begynne på nytt. Og det er jo så gøy at vi gleder oss egentlig bare til å kose oss enda mer i Laras flotte verden. Og ved siden av hovedhistorien kan vi kose oss i Laras slott, som fungerer som et separat brett, med massevis av hemmeligheter og skjulte skatter.

Vi hadde dessverre kun PS2- og Xbox-versjonene av spillet tilgjengelig under testperioden, og fikk følgelig ikke mulighet til å sjekke ut den mye flottere 360-utgaven. Men selv på de ”gamle” konsollene ser det bra ut, med en hel rekke tøffe spesialeffekter, bra animasjoner, og først og fremst flotte, storslåtte omgivelser. Grafikken er ikke nødvendigvis av God of War-kvalitet, men holder en høy standard for det meste. Noe hakking var imidletid å se, og slikt setter alltid en stopper for illusjonen.

Så er Lara fremdeles viktig i dag? Det er klart at hennes status som den fremste digitale personligheten er for lengst borte. Spillbransjen er noe annet i dag enn for ti år siden, spillerne har andre krav og forventninger. Men som et spill beviser Tomb Raider Legend at slik klassisk plattforming ispedd litt action fremdeles har livets rett i 2006, når det er gjort så stilfullt og underholdende. Tomb Raider Legend er som sagt ingen nyskapning, men en fabelaktig eventyropplevelse som ingen Lara-fans bør gå glipp av. Til tross av en del åpenbare mangler gav Legend oss den samme følelsen vi har savnet siden Tomb Raider II, og det er egentlig den beste anbefalingen vi kan gi.