Er det en voksende trend å hente inspirasjon i filmklassikere fra gamle dager når man skal lage nye spill? Det er ikke lenge siden vi har spilt The Warriors og From Russia With Love, Scarface er fortsatt på vei, og Taxi Driver og Jaws har vært inne i bildet. Slike spillmatiseringer er absolutt ingen dårlig ide, forutsatt at kildematerialet behandles respekfullt og uten å fordumme det for å tiltale yngre generasjoner.
En kalkulert risiko
Gudfaren er et typisk eksempel på et slikt risikoprosjekt. En så høyt aktet filmserie kan raskt få navnet sitt fullstendig ødelagt av en halvhjertet spillversjon. Derfor er det essensielt at det legges inn betydelige ressurser i det tekniske, at historien holder mål, og selvfølgelig, at spillbarheten er bra nok.
Electronic Arts har gjort mye riktig her.
For det første, det er et glimrende ide å la oss spille som et relativt anonymt medlem av familien – filmenes kontinuitet blir ikke ødelagt av at vi skal ikle oss Al Pacinos skikkelse, for eksempel. I stedet er vi en nykommer, som holder seg i bakgrunnen, gjør mye av grovarbeidet og samtidig er vitne til mange av de essensielle hendelsene i filmene (vi liker også det faktum at du kan designe hans utseende selv). Gjett hvem som plasserer pistolen på toalettet, som senere skal brukes av Michael Corleone i den berømte middagsscenen? Nettopp.
Annonse
For det tredje, de originale stemmeskuespillerne (James Caan, Robert Duvall og selveste Marlon Brando) er med, deres digitale likheter ser flotte ut og bevarer autensiteten.
For det fjerde, spillet er ganske underholdende.
Vi sier det rett ut, Gudfaren er mer enn bare litt inspirert av GTA-serien. Som så mange andre spill (også den interessante Mafia fra noen år tilbake), bruker Gudfaren den velkjente strukturen som kombinerer en åpen by, bilkjøring, actionsekvenser til fots og en relativ frihet. Spillet tar imidlertid et par steg videre fra GTA-rammeverket, og eliminerer mange av de plagsomme feilene til den bestselgende spillserien.
Mye bra å hente
For eksempel lagrer spillet din fremgang inne i oppdragene, så du slipper å begynne på nytt når du dør. Blir du drept utenom hovedoppdragene, våkner du på sykehuset, men dine våpen er intakt.
 |
Dessuten er kontrollsystemet elegant og praktisk, spesielt når det gjelder hånd-til-hånd-slåssing. Ved å kombinere skulderknapper og de analoge stikkene kan du utføre en rekke tøffe grep og brutale avrettelser. Ved skyting fungerer også det automatiske siktesystemet temmelig bra, og er du ute etter en utfordring, kan du også sikte manuelt, og prøve å skyte de individuelle kroppsdelene.
Kjøringen med de skranglete bilene er litt mer fra og til, da noen av kjøretøyene har direkte merkelig håndtering. Likevel, vi snakker om bilene fra 30-tallet her, hva vet vi om hvordan de var å styre.
Vi liker også det faktum at politiet ikke blander seg i like stor grad inn i hva vi gjør. Selv om vi ikke alltid gidder å bestikke dem, slik seg hør og bør, skal det mye skyting på uskyldige forbipasserende til før de begynner å bry seg.
Gjentakelser
Gudfaren-spillet har altså veldig mange forutsetninger til å lykkes, men et sted underveis går det litt galt. Selve spillbarheten er nemlig definitivt underholdende, med en solid kombinasjon av skyting, biljakter og interessant slåssemekanikk. Problemet er at etter en del timer blir hovedhistorien mer eller mindre repetitiv, med oppdrag som innebærer kjedelig kjøring fra sted til sted med noe skyting innbakt på slutten. Luften går rett og slett ut av hovedkampanjen, og vi mister fokus og engasjement. Og det at selve hovedhistorien er ganske kort og krever ikke mange timer å komme seg gjennom hjelper heller ikke.
Så har vi alt det andre som skjer ved siden av hovedhistorien. Du skal blant annet ta over diverse butikker og andre estabilissmenter fra konkurrerende familier og få dem til å betale deg beskyttelsespenger. Mekanikken for å få det til, der du må overbevise eieren med trusler og litt vold, er interessant, men også dette blir ensformig i lengden. Etter hvert får du flere titalls sjapper du potensielt kan ta kontroll over, i tillegg til diverse varehus og ulovlige spillebuler, men fremgangen er så å si identisk hver gang, og vi får ikke så innmari lyst å ta over flere enn nødvendig.
Det finnes andre elementer som krydrer spillet. Du kan leies inn til å utføre mord på diverse personer som har gjort urett mot familien, og det er ganske gøy. Du kan oppgradere dine våpen for ultimat effekt, og oppgradere dine egenskaper for å bli den ultimate mafia-soldaten. Og til slutt får du muligheten til å bli kongen av New York.
Men igjen, spillet feiler i å gi oss faktisk lyst å få det til. Etter en god del timer begynner Gudfaren å føles som endeløs bilkjøring ispedd noen actionsekvenser, og vi savner litt bedre dynamikk, litt mer spenning. Litt mer driv, rett og slett.
Gudfaren har enkelte glimrende øyeblikk, mye helt ok spillbarhet, og noen skikkelig kjedelige sekvenser. Vi har det gøy, førsteinntrykket var veldig positivt, med det hele detter litt fra hverandre utover.
Nesten som NY
Grafisk holder spillet en standard over gjennomsnittet (på Xbox, i alle fall). Først og fremst er karakterene meget godt animert, og ligner virkelig på sine oprinnelser. Omgivelsene er derimot blandet, med noen veldig lavoppløselige elementer, men samtidig er byen som helhet fremstilt såpass detaljert at vi kan leve med noen uskarpe elementer.
Igjen nevner vi stemmearbeidet til de opprinnelige skuespillerne, her er troverdigheten virkelig ivaretatt, og det skulle bare mangle – det var tross alt Marlon Brandos siste opptreden før hans død.
Det er ingen tvil om at EA behandlet Gudfaren-lisensen med respekt. Spillet har den riktige stemningen, 18-årsgrensen er velfortjent takket være massevis av brutale øyeblikk, filmens verden presenteres på en troverdig og interessant måte, i det hele tatt er det ingen grunn å klage på spillets presentasjon.
Det er det faktum at oppdragene blir ensformige, at mange av elementene føles litt meningsløse, som gjør at spillet ikke får høyere karakter. Det er rett og slett potensiale her som ikke blir utnyttet. Vi skulle gjerne, veldig gjerne gitt Gudfaren vår varmeste anbefaling, fordi vi ser at spillet kunne blitt en klassiker på lik linje med filmene. Men det når ikke helt, dessverre.
Annonse
