OK, nå er vi drittlei alt som lukter skytespill, bilspill og andre velbrukte sjangere. Vi vil ha noe nytt og forskjellig, nyskapende og forfriskende, og Namco kommer til unnsetning – halvannet år forsinket. (Vi er egentlig ikke lei av tradisjonelle sjangere, men ville bare sette ting på spissen).
Det er generelt noe som skjer i Europa i disse dager – unike og spesielle spill som Katamari, Shadow of the Colossus og Psychonauts, lanseres alle endelig i løpet av februar, samtlige lenge etter de japanske/amerikanske lanseringene. Den oppskrytte spilljournalisten Kieron Gillen har for øvrig en interessant, liten artikkel om dette her.
Men tilbake til Katamari, hva i all verden er dette for et spill? Det ser jo ikke helt normalt ut, i alle fall ut fra coveret og instruksjonsboka. Vi blir egentlig ikke klokere når vi begynner å spille heller.
Det er viktig å sette det hele i litt perspektiv. Det første spillet, Katamari Damacy, dukket opp i Japan i 2004, og etter hvert også i USA (men aldri her til lands). Det ble fort et kultfenomen, også blant importentusiastene i Europa og Norge, og spesielt Spider-Man-ansatte.
Annonse
Kjærlighet ved første blikk?
Katamari handler om å rulle en ball og samle på ting, slik at ballen blir større. Et mer merkelig konsept skal man lete lenge etter, men hele sjarmen er nettopp at det er så enkelt, og samtidig så fengende og fascinerende – selv om det tar litt tid å sette seg inn i riktig sinnsstemning. Det kan godt være at du kommer til å riste på hodet med det første – men gi det litt tid!
I likhet med sommerens Killer 7, er Katamari er spill der absolutt alt er ekstremt sært. Fra det visuelle, grafikken og menyoppbygningen, via lydsporet, musikken og samtalene, til selve spillbarheten. Forbered deg på en overdose av farger, merkelig – men vanvittig fengende musikk – mye rosa hjerter og regnbuer.
Det er en historie der også. Kongen av hele Kosmos, og hans grønnkledde sønn er på Jorda for å ta imot oppdrag fra fans av det første spillet. Oppdragene innebærer altså at du ruller Katamari-ballen på varierte og flotte brett, og samler på en lang rekke gjenstander.
Oppdragsgiverne møter du på en hovedskjerm, som i essensen er en park der du kan vandre rundt og snakke med de forskjellige menneskene som ber deg om hjelp. Når du godkjenner oppdraget, blir du transportert til det aktuelle brettet (men først må vi slite oss gjennom de ofte svært merkelige monologene til Kongen).
 |
Rull opp verden
Selve brettene er naturligvis der moroa ligger. Det fungerer slik: Du, som prinsen, dytter på en grønn Katamari-ball som tydeligvis er penslet med superlim. Overalt i brettene ligger det gjenstander – rett og slett alt fra bøker, tannbørster, sko, dyr, blomster, alt man kan treffe på utendørs i den virkelige verden. Alle disse gjenstandene klistrer seg fast til ballen, og jo mer ting du samler opp, desto større blir ballen. Og kan plukke opp større ting. Dette betyr at du etter hvert avanserer til å plukke opp mennesker, biler, hus, videre til skyskrapere og skip, og til slutt klarer å plukke opp hele øyer, fjell og land. Brettene er fabelaktig designet, og nye områder åpner seg etter hvert som du blir stor nok. På de største brettene er omgivelsene inspirert av virkelige plasser, og du får sjansen til å rulle opp både Eiffeltårnet og Triumfbuen.
Ved siden av de ”geografiske” brettene, finnes det en lang rekke varianter som lar deg rulle opp snømenn, krever at du samler opp Origami-fugler, skyer, eller beveger deg under vann – og det mest spesielle er oppdraget der du må rulle en sumobryter for å feite ham opp foran en kamp.
Det er ikke mer til Katamari enn dette. Utfordringen ligger i at mange av brettene har en tidsbegrensning, og det er massevis av skjulte skatter og hemmeligheter i brettene for Katamarielskere å finne.
Kort, men godt
Sånn sett er ikke spillet spesielt vanskelig eller langt (med mindre du altså satser på å finne alle hemmelighetene), men vanvittig underholdende så lenge det varer.
Kontrollen er like ukomplisert som spillets konsept – du bruker bare de to analoge stikkene til å dytte, svinge og dra i Katamarien. En teknikk vi innrømmer var litt merkelig i begynnelsen, spesielt fordi du er tvunget til å bruke begge stikkene samtidig til enhver tid. Men vi ble vant etter hvert, og løsningen er faktisk overraskende elegant hvis du gir den litt tid.
I tillegg til den vanlige historiemodusen, kan du også leke deg med en kooperativ variant, og en tospillermodus.
Én ting vi derimot savner er muligheten til å rulle gjennom brett vi allerede har vunnet, men uten noe begrensning på tid og størrelse – rett og slett for å kose oss og se hva for noe merkelig vi klarer å samle opp.
Fra tid til annen dukker det også andre, små irritasjonsmomenter opp, men de blir ubetydelige i forhold til den underholdningsopplevelsen vi får servert. We Love Katamari er et spill ulikt alt annet som finnes på markedet i dag, men det er ikke det merkelige persongalleriet eller den rare musikken som nødvendigvis forårsaker det – det er gleden av å spille noe genuint nyskapende.
Så hvorfor elsker vi Katamari? Fordi spillet gir oss en følelse ingen andre titler har gjort hittil. Katamari gjør oss glad, får oss til å smile mens vi nynner på den kriminelt fengende tittelmelodien, og hvis ikke det karakteriserer et bra spill så vet ikke vi.
Vær så snill, kjøp We Love Katamari, støtt uavhengig og kreativ spilldesign, og sørg for at det lages en oppfølger til. Vi vil ha mer!
Du kan høre mer om We Love Katamari i ITavisen Podcast 025.
Annonse
