Perfect Dark Zero har hatt alt annet enn en god start. Vi har sett videoklipp av ujevn kvalitet og spilt tidlige versjoner som ikke alltid imponerte. Samtidig visste vi at dette spillet er blant nøklene til 360s suksess, i alle fall på begynnelsen av konsollens levetid – og mye press hvilte følgelig på Rares skuldre.
Lang vei til målet
En veldig kort historietime – den originale Perfect Dark hadde sin debut på Nintendo 64 for en god del år siden. Spillet var da en slags åndelig oppfølger til GoldenEye 007, og brukte mange av de samme mekanikkene.
Perfect Dark Zero er en prequel (den forteller om heltinnen Joanna Darks tidlige år), og har vært under utvikling i årevis. Akkurat som det andre, store Rare-utviklede spillet som slippes i disse dager, Kameo, har PDZ vært innom Nintendo GameCube, den første Xboxen, og nå debuterer den endelig på Xbox 360.
Så hva er Perfect Dark Zero? Strengt tatt et relativt tradisjonelt førstepersonsspill. Ikke forvent noe dramatisk annerledes, men spillet har likevel nok av elementer som skiller det fra andre konkurrenter innenfor sjangeren.
Annonse
Rull, ikke hopp
For eksempel kontrollen. I utgangspunktet kontrolleres spillet identisk med den originale Perfect Dark på N64. Heldigvis er det fort gjort å bytte til et mer tradisjonelt, Halo-aktig kontrollsystem. Det mest interessante er at spillet bruker et annet bevegelsesmønster enn mange av oss er vant til. For eksempel kan vi ikke hoppe. Riktignok er brettene designet slik at det aldri blir nødvendig å hoppe, men det føles likevel merkelig.
Men hva gjør vi når vi prøver å unngå fiendtlig ild? En egen knapp er dedikert til en rullende bevegelse, som brukes til akkurat dette. Rullingen er nokså essensiell i flerspillerkamper, og det er en god ide å lære seg å beherske dette trikset. I kampene vi har deltatt i er det altså et vanlig syn å observere spillere som ruller for harde livet i stedet for å hoppe rundt. Det går ut på det samme, egentlig.
Bevegelsene generelt er også saktere, mer avbalansert enn i mange andre, lignende titler. PDZ stresser oss ikke.
En annen taktikk som er meget viktig her er muligheten til å gjemme seg bak de aller fleste objektene eller inntil vegger. Når det er aktuelt, trykker vi på den grønne knappen, og kameraet bytter til tredjeperson. Vi kan da manøvrere Joannas arm og skyte på motstandere uten at hun blir utsatt for like stor fare som om hun var ute i det fri.
Vi startet med spillets enkeltspillerdel, etter å ha blitt halvveis imponert av den James Bond-inspirerte introduksjonen. Vi skal være de første til å innrømme at det aller første brettet, som fungerer som opplæring, ikke gir det beste inntrykket.
Treg begynnelse?
Vi beveger oss gjennom mørkeblå korridorer som bringer tilbake minner fra visse deler av Halo, og ikke utviser noe særlig kreativitet. Men vent litt, plutselig havner vi på en utendørs plattform, og ser opp på en enorm rakett som står klar til oppskytning. Helt uventet viser grafikkmotoren sine muskler. Dette her begynner å se fett ut, tenker vi.
Og brettene som følger etter byr ofte på interessante opplevelser. Spillet er plassert i nær fremtid, og inneholder derfor mye høyteknologi, men brettene er likevel plassert i kjente (og samtidig eksotiske) lokasjoner. Fra Hong Kong, gjennom Kina, mellomamerikansk jungel til afrikanske, solbrente sletter. Mye av spillet foregår utendørs, selv om det er en god del trange tunneler og korridorer med.
Den store stjernen er et av de tidlige brettene, der Joanna skal hjelpe sin far gjennom et bymiljø. Faren, Jack Dark, holder seg til gateplan, og vår oppgave er å forbli i høyden, på hustakene, og beskytte han fra snikskyttere. Det er en intens og spennende opplevelse, som viser hvor kreative Rare kan være om de virkelig prøver, og som er et designmessig høydepunkt for spillet.
Nok variasjon
Rare prøver å bevise flere ganger i løpet av spillet at de klarer å forkaste de tradisjonelle FPS-konvensjonene. Brettene tilbyr ofte flere veier til målet, og Joannas gadgets, som små bomber som kan sprenge opp vegger, automatiske dirker som kan låse opp dører eller flygende kameraer, kan benyttes til å åpne alternative ruter og strategier.
Dessverre jobber denne åpenheten mot seg selv alt for ofte. Noen av brettene blir rett og slett forvirrende og rotete. Ikke rart at den letteste vanskelighetsgraden faktisk tilbyr piler på gulvet som leder oss i riktig retning.
 |
| Perfect Dark Zero |
I løpet av timene enkeltspillerdelen varer er vi altså vitne til fantastisk kreative oppdrag over nydelige og interessante brett, men opplever også en andel av frustrerende øyeblikk. Spillet holder likevel på oppmerksomheten, og klarer alltid å kaste noe nytt og spennende i vår retning når tiden er inne.
Mest gøy på Live
Flerspillermodusen er minst like viktig som å spille alene. Perfect Dark Zero inneholder et virvar av spillvarianter, som deles opp i to hovedkategorier. Den ene inneholder relativt tradisjonelle spillestiler – vanlig deathmatch, capture the flag og en modus der lagene kjemper om kontroll over nøkkelpunkter.
Det er nok av underholdning å hente der – men de virkelig nyskapende modiene sitter i Dark Ops-kategorien, som Infection, der en eller to spillere må smitte andre, eller Onslaught, der et lag angriper det andre lagets skjulested, og våpnene er fordelt ut fra balansen de to lagene mellom.
Tidspresset har hindret oss fra å utforske flerspillervariantene skikkelig, men tro oss – det er utrolig mye å hente der, og vi ser for oss at PDZ vil være en hit på Xbox Live i lang tid fremover.
Det siste momentet vi må rette oppmerksomheten vår mot er kooperativ modus. Enkelt og greit – alle enkeltspillerbrettene kan spilles gjennom sammen med en kamerat, enten lokalt, i splitscreen, eller over Live. Begge deltakerne starter på forskjellige steder, og må samarbeide om å komme seg gjennom hele brettet, noe som er en utømmelig kilde til underholding.
Tung maskinvare
Vi blir fascinert over spillets heftige våpenutvalg – alt fra våpen basert på den virkelige verden (etterligninger av M16, UZI og AK47, for eksempel) til genialt sære inntretninger, er tilgjengelig. Vi har for eksempel en pistol som forvirrer motstanderne (i flerspiller får den alle lagkameratene dine til å se ut som fiender), og et maskingevær kamuflert som en bærbar PC.
Viktigst av alt har samtlige våpen opp til tre skytemodi: fra tradisjonelle granater eller lyddemper, til ekstravagante løsninger som lar deg sette opp automatiske maskingeværstasjoner som skyter på alle som kommer i nærheten, eller en skanner som markerer alle motstanderne i nærheten med rødt.
Så var det grafikken
Den nye generasjonen av konsoller handler i stor grad om grafisk kvalitet, og ethvert spill som kommer til Xbox 360 må tåle å bli finkjemmet for lavoppløselige teksturer og svak framerate. PDZ består prøven – for det meste. Spillet er fullt av nydelige spesialeffekter, flotte teksturer og imponerende tegneavstand.
En spesiell teknologi får flate vegger til å fremstå som betydelig mer detaljerte, og kombinert med en generell detaljrikdom resulterer det i en av de nydeligste verdenene i et spill noensinne.
Men det er visse problemer. Fra tid til annen oppdaget vi objekter – dataskjermer, stoler eller andre deler av et roms interiør, som helt klart består av veldig få polygoner. Det er noen ganger tydelig at spillet opprinnelig bygger på en teknologi som går helt tilbake til Nintendo-tiden, og ikke alle elementer føles som ekte nestegenerasjon.
Alt i alt er likevel PDZ imponerende pent og egner seg godt til å vise frem den ferske konsollen din med.
En god begynnelse
Perfect Dark Zero har det meste. Involverende enkeltspiller, omfattende og kreativ flerspillermodus, meget bra audiovisuell innpakning og en upåklagelig presentasjon. Men ujevn brettdesign og mindre grafiske skuffelser hindrer det fra klassikerstatus og ekte nestegenerasjonsstempel.
Vi har hatt det mye moro med spillet, og kan strengt tatt ikke vente til å kaste oss ut i flerspillerkampene nok en gang. PDZ er et spill som bør følge din ferske Xbox 360 med hjem, for dette er kvalitet – og bevis på at Rare fortsatt klarer det.
Annonse
