Blant våre yndlingsstrategispill er Total War-serien, hvis siste episode dukket opp i fjor (Rome: Total War). Spillenes kjennetegn har alltid vært enorme slag, med hundrevis av krigere på skjermen, og et dypt taktisk element.
Så hva skjer når de samme utviklerne nå skal lage et actionspill? Antallet motstandere økes ytterligere, mens taktikken går ut av vinduet, og resultatet er et blodbad uten like. Og vi elsker det!
Spartan forteller historien om en navnløs spartansk kriger, som kjemper mot romersk krigsmakt. Vi er også innom den greske mytologien, og den store dosen med magi og mystikk gjør at spillet ikke akkurat kan kalles historisk korrekt.
Og tidsepoken som beskrives, samt mange av skikkelsene som dukker opp (du er for eksempel på oppdrag fra krigsguden Ares), gjør at vi blir nødt til å trekke paralleller til et av tidenes flotteste actionspill, God of War. Men spillmekanisk er det ganske mye som skiller de to titlene, så vi skal prøve å ikke sammenligne dem for mye.
Annonse
Spartan handler tross alt for det meste om nedslaktning, mens gåter og utforskning får en betydelig mindre rolle.
Enorme slag
Vi blir kastet ut i massive kamper allerede fra første sekund. Vi blir omringet av en massiv, romersk hær, samtidig som våre spartanske medsoldater kjemper ved siden av. Det hele er et enormt slag som virkelig imponerer både teknisk og visuelt.
Problemet er at det er fort gjort å bli forvirret av disse massene, da det til tider er vanskelig å se hvor helten vår befinner seg, spesielt når kameraet er zoomet ut. Hvis du zoomer inn, får kameraet et flatt vinkel, som gjør det vanskelig å se hva som er rundt deg. Men dette klarte vi å bli vant til lenger ut i spillet.
Heldigvis er kontrollsystemet brukervennlig og lett å ta i bruk. Én knapp brukes til å angripe enkeltmotstandere, mens en annen brukes til mektige slag som tar ut flere samtidig, men tar litt lenger tid å gjennomføre. Vi kan også bruke skjoldet til å dytte angriperne unna, og fra avstand kan vi skyte med bue.
Det finnes også to typer spesialangrep, én du kan bruke relativt ofte, og som kan benyttes mot enkeltpersoner eller hele grupper, avhengig av hvilken knapp du trykker på.
Den andre typen stammer fra våpenet du bruker for øyeblikket (og nye våpen får du gjerne på slutten av brett), og er tilgjengelig langt sjeldnere – men er svært mektig. I vår erfaring er disse superangrepene mest nyttige mot bosser.
De forskjellige våpnene du plukker opp i løpet av spillet har også sine tydelige egenskaper, der noen er tyngre, tregere, men mer dødelige, mens andre er lettere og raskere.
Du får også muligheten til å oppgradere helten, ved å gi han mer helse, makt og styrke. Dette gjøres også mellom brettene.
Slåssemekanikken er enkel og ukomplisert, men samtidig helt herlig. Den systematiske nedslaktningen av opptil flere hundre motstandere i hvert brett er nesten mer tilfredsstillende enn de mest brutale angrepene i God of War. Som et rent actionspill er Spartan utømmelig kilde til moro.
Ikke alltid gjennomført
Men spillet har dessverre en del klare designproblemer. For eksempel er det alt for lett å bli forvirret og dette ned fra høyder, noe som resulterer i øyeblikkelig død. Faktisk skjer det også hvis du detter ned fra ikke spesielt store høyder.
 |
| Spartan: Total Warrior |
Videre er bosskampene ujevne. De krever gjerne ikke spesielt mye strategi, bare ren slagkraft, men bossene har tendenser til å være alt for kraftige i forhold til deg. Vi ble frustrert mer enn en gang over bosser vi måtte bruke evigheter på å slå.
Plasseringen av helsestasjoner virker også veldig tilfeldig, det er for eksempel alt for lett å få juling mens du fyller opp sårt tiltrengt helse, mens andre ganger er det fullt av helsestasjoner på steder hvor du ikke trenger dem.
Og vi hadde ikke hatt noe i mot litt mer tankevekkende gåter. Men det er kanskje fordi vi har spilt alt for mye God of War.
Så noen ganger virker det som om designerne utarbeidet kampsystemet først, og satte sammen brettene litt tilfeldig etterpå. Det er en del klare ujevnheter, men det stanser oss ikke fra å ha det fryktelig gøy.
Det er også verdt å nevne at spillet har en egen Arena-modus, hvor du faktisk ikke gjør annet enn å slåss mot bølger på bølger av motstandere. Ideelt nettopp for de som ikke synes noe om hovedkampanjen.
Brukbar grafikk
PS2-versjonen, som vi testet, sjokkerte oss ikke akkurat med banebrytende grafikk – med klart unntak av sin kapasitet til å vise enormt antall personer på skjermen samtidig. Akkurat dette er et lite underverk, vi hadde ikke tross at PS2-maskinvaren ville ha kapasitet til det.
Vi liker også veldig godt det kanskje i overkant moderne, men likevel flotte musikksporet, men er litt mer tvilende til de amerikanske og britiske aksentene som er brukt i spillet. Det passer liksom ikke helt.
Spartan har gitt oss mange timer med god underholdning, og er et spill det er lett å bli glad i. Det har sine mangler og ujevnheter, men alt i alt er det et solid actionspill med over gjennomsnitt mye lik. Vi anbefaler det til deg som trenger et ny, underholdende actiontittel.
Annonse
