Nintendogs har fått mye omtale den siste tiden, og viser tydelig hvordan Nintendo forsøker å nå nye spillere, og utnytte potensialet til dobbelskjerm-maskinen sin til det fulle.
Så hva er dette spillet? En slags avansert tamagotchi, eller en glimrende oppvisning i avansert kunstig intelligens? Og er det egentlig et spill i det hele tatt?
Svaret faller et sted i mellom. Jo da, din fremste oppgave er å passe på en virtuell valp, og oppfylle dens ønsker. Men det er mer struktur i spillet enn som så, og tydelige oppgaver gjør at en ordentlig progresjon er ivaretatt.
Jeg vil ha en liten hund!
Nintendogs begynner med at du rett og slett skal kjøpe deg en liten valp. Du har 1000 pund til disposisjon, og bikkja kommer til å koste deg ca. halvparten. Det er en del raser å velge mellom, og samtlige er så søte og nusselige at alle hundeelskere vil garantert forelske seg i spillet fra første øyeblikk. Kanskje med mindre du bare omgås sultne kamphunder.
Annonse
Din første oppgave er å gi hunden et navn. Dette gjør du ved å si navnet inn i mikrofonen til Nintendo DS. Du må gjenta prosessen et par ganger, og får tilbakemelding om hvorvidt bikkja skjønner hva du sier. Snakker du tydelig nok, vil hunden reagere på navnet – men det er ikke garantert at det fungerer hver gang.
Snakk tydelig
Mikrofonen er tydeligvis veldig sensitiv, og stemmegjenkjenningen er rett og slett ikke optimal. Alt for mange ganger ropte vi og ropte, uten reaksjon fra lille Benny (men de som tilfeldigvis befinner seg i nærheten av deg vil garantert reagere på at du skriker til en liten, sølvfarget plastboks).
Når valpen er døpt, kommer vi i gang med å lære ham triks. Det første vi må gjøre er å utføre en bevegelse på den trykkfølsomme skjermen, for så å si en kommando. Etter noen forsøk vil bikkja assosiere kommandoen med bevegelsen, og utføre den når du roper.
Den trykksensitive skjermen kan også brukes til å klappe hunden, kaste leker til ham og gå turer.
Vil hunden ha litt luft, kan du altså dra ham utendørs. På et lite kart over byen kan du tegne ruten du har lyst å gå, og underveis kan du både møte på andre hunder, og finne hemmeligheter.
 |
| Nintendogs |
Du kan også til enhver tid kjøpe mat, leker og annet tilbehør til bikkja. Det sier seg selv at det å holde valpen mett og sørge for gi ham vann er essensielt, ellers vil den bli misfornøyd og syk. Det å holde den ren er også et viktig moment.
Vi har altså lært Benny noen triks, gitt han mat og vann, og gått tur. Nå er det tid for konkurranse.
For mange gjentagelser
Konkurransene er kanskje den viktigste delen av spillet, da det er de som faktisk lar deg gå videre. Du kan kaste frisbee, gå hinderløype med bisken, eller vise frem triksene.
Triksekonkurransen er vel den mest frustrerende av de tre, da den krever at bikkja utfører triks innen en gitt tidsperiode, og det innebærer stemmestyring. Og den er jo ikke alltid like nøyaktig. Skal du klare triksekonkurransen må du virkelig sørge for at uttalen din og stemmevolumet er perfekt, ellers stryker du.
Og sånn fortsetter det. Pass på bikkja, lær deg triks og delta i konkurranser. Etter hvert blir triksene mer avanserte, premiene mer spennende og hunden smartere, men alt i alt blir det litt vel repetitivt.
Tidsbegrensning
Det største problemet er at spillet følger den virkelige klokken. Og det er bare så så mange triks Benny kan lære i løpet av dag, den kan ikke gå tur oftere enn en gang i timen, blir fort mett og kan bare delta i tre konkurranser om dagen.
Det betyr at du strengt tatt ikke får spilt i mer enn litt over en time om gangen – så blir valpen utslitt og du må vente til neste dag. Dette kan jo ha et snev av realisme i seg, i forhold til hvordan det ville vært å oppdra en ekte hund, men som et spill er det en unødvendig begrensning.
En funksjon som har veldig interessant potensial, er muligheten til å møte andre menneskers bikkjer via trådløs forbindelse. Altså, går du i parken og møter på en annen person med Nintendo DS og Nintendogs, kan valpene møtes og leke sammen på spillmaskinene. En helt briljant ide altså, men det spørs jo hvor realistisk det er å satse på at du faktisk møter noen der ute. Vi får nå se.
Nintendogs er med andre ord nok et bevis på hvor kreative Miyamoto & co. kan være, hvor lett det er for dem å skape spill som tenker utenfor de klassiske normene, og ikke minst hvordan de klarer å sjarmere de utenforstående, de ikke spillende.
Men – Nintendogs er dessverre ganske så repetitivt, stemmegjenkjenningen fungerer ikke optimalt og du er begrenset til å kunne bare gjøre et visst antall ting i løpet av en dag. Derfor er ikke Nintendogs ideelt som spill.
Nintendogs kan være grenseløst underholdende for noen, men det passer definitivt ikke for alle.
Annonse
