Gatekredibilitet er stikkordet i spillbransjen for tiden, og det dukker til stadighet opp nye spill som baserer seg på den urbane kulturen. Noen klarer å vise kulturen på en riktig måte, mens andre prøver for hardt og resultatet blir mislykket.
Ride or Die heller seg dessverre mot feil ende av skalaen, vi føler at spillet bruker gangsterkulturen fordi det er populært for tiden, ikke fordi det faktisk prøver å formidle noe spesifikt. Dialogene i spillet og den urbane livsstilen som vises føles på ingen måte autentisk.
Krutt på to hjul
Ride or Die er først og fremst et racingspill, men også med fokus på skyting. Det hele føles som en kombinasjon av Need for Speed: Underground, Twisted Metal og Destruction Derby. Og resultatet er ikke nødvendigvis dårlig, med ikke akkurat bra heller.
Bakgrunnshistorien er ikke akkurat sjokkerende dyp, det handler kort fortalt om en ung gangster som skal ta over nabolaget for sin boss. Og det gjør han ved å delta i voldelige gateløp og eliminere motstandere. Løpene spilles i en bestemt rekkefølge, og du blir tatt til forskjellige nabolag etter hvert som du runder alle løpene i det nabolaget som du er i for øyeblikket.
Annonse
Vi innrømmer at løpene er varierte og ofte morsomme. Det er forskjellige spillvarianter du må gjennom: Noen av løpene krever bare at du kommer på første plass, andre er av last man standing-typen, der du dør hvis du er den siste bilen som klarer runden. Videre blir vi satt en arena der formålet er å ødelegge motstanderne, og senere må vi eskortere en annen bil og forsvare den fra angrep. Spillet klarer altså å holde på oppmerksomheten en god stund, da løpene er varierte nok.
Våpen er et viktig element i spillet – med én knapp kan du skyte fremover, og med en annen skyter du bakover. I utgangspunktet starter du med en vanlig pistol, men plukker raskt opp kraftigere skyts som maskingevær, hagler og raketter. Spillet har en begrenset auto-aim, som gjør det lettere å treffe. I noen løpvarianter er de eneste tilgjengelige våpnene miner, som du kan legge bak bilen og som vil forhåpentligvis skade motstanderne. Dessverre er kontrollen ikke den mest nøyaktige vi har prøvd, så styringen av bilene blir til tider dårlig. Når du ødelegger en bil, eksploderer den, og eksplosjonen vises i stilig sakte film – men den ødelagte motstanderen dukker opp på nytt etter noen sekunder, noe som for så vidt også skjer hvis din bil blir ødelagt av fiendene.
Det går unna
Du vil også jevnlig få tilgang til boost, som selvsagt lar deg kjøre med ekstrem fart. Men det er svært lett å kjøre rett på motgående trafikk eller i en vegg, delvis på grunn av den trege kontrollen, og delvis på grunn av ujevn design på banene.
Det er altså relativt morsomt å kjøre og skyte, men samtidig imponerer ikke Ride or Die med noe utpreget kreativitet. Det er et rett frem actionspill på hjul, som sliter litt med kontroller og ikke kan skilte med verdens beste banedesign. Spillet gjør rett og slett ikke noe nytt, og det finnes langt bedre alternativer.
 |
| 187: Ride or Die |
Grafisk bryter heller ikke Ride or Die noen grenser. Den visuelle delen er ganske standard, med pent modellerte biler og noe utvaska bakgrunner. Ingen revolusjon her, det ser rett og slett ut som et ganske vanlig PS2-spill.
Lydsiden er bedre, en del halvkjente skuespillere og rapperen Guerilla Black gjør en ganske god jobb når det gjelder å fremføre replikkene, det er bare synd at selve kvaliteten på dialogen er middels. Igjen – vi har ingenting i mot slang, men teksten her høres mest ut som skrevet av en gjeng middelaldrende hvite menn som prøver å være ghetto.
187: Ride or Die kan være underholdende, men det finnes så mange spill som gjør alt dette mye bedre. Vil du ha gangsterstil, spill heller GTA: San Andreas, og for heftig bilracing er det vel like greit å holde seg til Need for Speed og Burnout. Det kommer også enda flere slike spill fremover, og det er kanskje lurest å spare pengene og stå over 187 – med mindre du er veldig desperat etter litt bilbasert skyting.
Annonse
