Hopp til navigasjon Hopp til innhold

TEST: Devil May Cry 3

Dante håndterer våpnene sine med nok stil og ekstravaganse til å sette både Neo, Jet Li og Uma «Kill Bill» Thurman i forlegenhet.

Devil May Cry byr på et eksplosivt og ellevilt oppkok av demoner fra helvete, rivaliserende brødre, djevelsverd, sinnsyke stunts og uovermenneskelig slåssing. Men i motsetning til forrige gang, med suboptimale DMC 2, klarer heldigvis utvikler Capcom denne gang å sy det hele sammen til en imponerende og velfungerende actionspill.

Lattermild action

Grafikken er god nok, i all sin gotiske dysterhet. Spillet preges riktignok nå i enda større grad enn før av scener som er så latterlige absurde at det er vanskelig å ikke le høyt – som når Dante i åpningssekvensen lekende tar kål på et par dusin makabre helvetesdemoner mens han sjonglerer pizza-stykker, eller når han noe senere frydefullt surfer rundt i rommet på en nylig avfyrt rakett og jubler «wooohoooo».

Det hele er gjort med solide doser selvironi og humor, selv om det rimelig nok går på bekostning av det som ellers kunne vært en mørkt, skummel og atmosfærisk stemning.


Se videoklipp fra Devil May Cry 3

Men det som først og fremst gjør utslaget er måten du nå kan skreddersy kampstilene dine, og utvikle ekstremt kule teknikker og lære deg nye triks som rett og slett er veldig gøyale å bruke. Foran hvert oppdrag kan du velge om du vil ha hovedvekt på demonsverd, skytevåpen, trikse-manøvre eller forsvar.

Hver av stilartene gir deg tilgang til nye triks å bruke i kampene, og i løpet av spillets gang har du masser av muligheter til å lære deg nye. Når kontrollene i tillegg sitter akkurat som de skal, blir action-innlevelsen ekstra vellykket.

Devil May Cry 3

KLIKK HER FOR FLERE BILDER

I god tredjepersonstradisjon er det riktignok heller ikke her mangler på dødfødte og upraktiske kameravinkler, men et lettvint og hendig autosikte-system gjør at det nesten er til å leve med.

Tar du utfordringen?

DMC3 føles litt som om en overivrig John Woo hadde satt seg i registolen på Buffy: The Vampire Slayer; det blir fort cheesy og småteit, men samtidig ekstremt tøft og severdig.

Men vær klar over at dette spillet definitivt ikke er noe du freser overlegent gjennom sånn uten videre. Vanskelighetsgraden er nemlig skyhøy, og plagsom mangel på lagringsmuligheter inni oppdragene gjør at du litt for ofte blir sittende å spille gjennom de samme brettene om og om igjen når du sliter med å ta kål på siste-bossen.

Likevel gjenstår Devil May Cry 3 som et hektisk fyrverkeri av et actionspill, som vi ikke nøler med å anbefale til alle som er på utkikk etter en real utfordring.

Stikkord: playstation_test, spilltester, testprodukt