Det er veldig mye å glede seg over i Metal Gear Solid 3: Snake Eater. På den ene siden snakker vi om et engasjerende actionspill, med mye sniking og mange taktiske utfordringer. Men samtidig er dette ubenektelig et audiovisuelt kunstverk av dimensjoner.
Her finner vi et fantastisk oppkok av fornøyelige og sterkt karrikerte animé-hovedpersoner, en historie like dyktig fortalt som den er herlig usannsynlig, timesvis med cheesy dialog, og et tilsyenlatende utømmelig lager av referanser til vestlig populærkultur. Bare introduksjonssekvensen, for eksempel, er intent mindre enn en renskåret og særdeles dyktig produsert James Bond-parodi, og et solid eksempel på den selvironiske høykontekst-humoren som gjennomsyrer Snake Eater.
 Se videoklipp fra Metal Gear Solid 3: Snake Eater |
Annonse
Velkommen til jungelen
Snake Eater er mer komplisert enn sine forgjengere. Å åle seg rundt i jungelen er nemlig ingen dans på roser.
Kamuflasje er et av de viktige nye elementene. Når du sniker deg rundt omkring har du hele tiden en prosentverdi som angir hvor godt du sklir inn i terrenget. Ved å skifte ansiktsmaling og velge riktig kamfuflasjeuniform etter terrenget, kan man sørge for å holde kamuflasjefaktoren oppe,og unngå å bli sett av fiender. Rundt omkring i spillet vil du finne nye ansiktsmalinger og nye uniformer, som du når som helst kan trekke fram fra din bunnløse ryggsekk.
Dessuten må du passe på å få i deg nok mat. Jungelen er salig fri for 7-11, men til gjenjeld full av krypdyr, rotter, fisk og slanger (derav spillets tittel) man kan livnære seg på. Mat og hvile sørger for å holde staminaen din oppe, som ekstremt viktig for hvor lenge du kan utføre viktige Rambo-oppgaver som å henge i tau og klippekanter og holde pusten under vannet. I tillegg avgjør staminaen din hvor mye juling du klarer å absorbere før du segner om.
Og mens vi først er inne på skader; denne gang må virkelig ta skuddhull, infeksjoner, krokodillebitt, forgiftning og brannsår på alvor. Hvis du ikke sørger for skikkelig førstehjelp, og ikke har de nødvendige salvene, desinfiserende midlene, bandasjene, sysakene og sigar (for å svi av blodigler), vil sårene dine rett og slett ikke gro.
Heldigvis er disse nye elementene ikke så kompliserte å forholde seg til at de ødelegger for spillopplevelsen, og bidrar tvert om på en fin måte til å gi et ekstra lag av det som i mangel av et bedre ord kan kalles «realisme».
 |
| Metal Gear Solid 3: Snake Eater |
Snake Eater er i det store og hele tvers gjennom underholdende, variert og full av små overraskelser for den som virkelig er glad i å jakte etter detaljer. De forskjellige spillmiljøene er utrolig detaljerte ned til den minste gress-stuss som vaier i vinden, og hver bidige spillfigur er nydelig animert og levendegjort.
Enhver situasjon har bestandig en rekke mulig tilnærmingsmåter, skjulte belønninger og hemmeligheter. Snake Eater er derfor variert nok til å innby til flere gangers gjennomspilling, i det minste for de ivrigste entusiastene.
Skuffer ikke
Stort sett det eneste vi har å sette fingeren på er at kameravinklene ofte ikke gjør det mulig å føle at du har full oversikt over situasjonen.
Riktignok har du diverse bevegelsessensorer og sonarer tilgjengelig som hjelper deg lokalisere fiender, men det er likevel ikke nok til å kompensere for at det faktisk ikke er mulighet til å bevege seg i førstepersons modus. Du kan nemlig når som helst trykke på R2 og se verden gjennom Snakes øyne, men vil du bevege deg er du henvist til et overhengende perspektiv som gir deg liten mulighet til å se hvor du går. Ironisk nok vil du automatisk gå inn i førstepersonsmodus når du kryper rundt i gresset, men da har du så mye grønt foran øynene at det som regel er umulig å se noe særlig uansett.
Likevel Metal Gear Solid: Snake Eater et imponerende stykke spillproduksjon, og en betryggende glede for de som skulle være bekymret for at eldrende Playstation 2-konsollen ikke helt klarer å henge med i svingene lenger. Vi nøler ikke med å gi begge tomler opp her, men vær klar over at det kreves solide doser både tålmodighet og ferdighet.
Annonse
