Hopp til navigasjon Hopp til innhold

TEST: MSN Music på norsk

I dag åpner MSN Music sin musikknedlasting i Norge. ITavisen.no har prøvd tjenesten. Vi møtte et byråkrati som er både Franz Kafka og Monty Python verdig.

Microsoft får dermed gleden av å komme før Apples iTunes med et nettbasert tilbud til musikk-glade nordmenn. Spørsmålet er om tilbudet er bra nok. Vi fant flere irritasjonsmomenter enn gleder ved første gangs bruk. Forhåpentligvis retter dette seg etterhvert, men førsteinntrykket lover ikke godt.

Som vi tidligere har skrevet, er MSNs norske samarbeidspartner den norsk-svenske nettplatebutikken CDON.

Prisen pr. låt ligger ti øre under tieren og et helt album koster ei krone under hundrelappen.

Ikke album under ett

ITavisen.no har testet tjenesten en kort tid. Førsteinntrykket er i kategorien «greit nok.». Utvalget er brukbart. Selv om vi fant noen huller. Blant annet mangler musikk med tekno-gründerne Kraftwerk, som er minst like viktige for moderne, elektronisk musikk som Rolling Stones er for rocken. Stones er for øvrig mer enn godt nok representert blant de 300 000 låtene som er tilgjengelig.

Brukervennligheten kunne vært bedre. Det er irriterende at man ikke kan laste ned album under ett. Man må laste ned en og en låt, og de legger seg alfabetisk i nedlastingskatalogen. Dermed blir det et svare strev med å organisere låtene i etterkant, og unødig trøblete å holde styr på hva man har lastet ned eller ikke.

Brenneforbud

Bare Microsofts wma-format (som iverken kan spilles i iTunes eller overføres til iPod) støttes. Og vi klarte ikke å brenne alle låtene vi kjøpte til standard CD-format. Dette i følge MSNs hjelpedatabase fordi vi ikke hadde autorisasjon til slikt (men det gjaldt bare enkelte låter – ikke alle!) Selvsagt fant vi omveien (i verste fall kan man bruke Audiograbber eller et tilsvarende program for å kopiere til WAV), så hensikten ser nærmest ut til å være å skaffe kunden plunder og heft. For brenne har man jo lov til!

Det går heller ikke an å brenne filene som de er – vi ble avkrevd en autorisasjon vi ikke hadde (selv om vi hadde punget ut md 104 kroner). Da vi via en USB-pinne fikk brent filene på en annen maskin (Mac), kunne ikke disse spilles i en DVD-spiller som støtter WMA. Vi klarte det i hvert fall verken med vår Asono-spiller. Filene ble vist, men ingenting skjedde da vi prøvde å spille dem.

Utrolig byråkratisk

Unødig byråkratisk er det også at man ikke uten videre kan spille av wma-filene i media Player 9 for Mac dersom man har kopiert disse fra en PC. Da blir man bare henvist til et nettsted med søknadsskjema for ny lisens – en nettside som for øvrig ikke kan vises i Safari.

Det beste musikkprogrammet på planeten (iTunes) kan ikke brukes med MSN Music, verken på PC eller Mac. Man er henvist til PC-programmene Media Player 9, 10 eller Winamp. MPlayer eller Media 9 for Mac går ikke.

Det hele toppet seg da MSN etter alt vi hadde vært igjennom hadde den frekkhet å spørre om vi ville ta backup av lisensene våre. Hva var det egentlig vi hadde kjøpt? Retten til å banne og steike?

Best i IExplorer for Windows

Støtten for andre nettlesere enn Internet Explorer i Windows-versjon er begrenset, for å si det pent. Felter stokker seg underlig og feilmeldinger dukker opp – spesielt i den mest brukte nettleseren for Mac, Safari. Dette på tross av at Microsoft gir god rettledning for Mac-brukere på nettstedet. Dette altså på tross av at Mac-brukere ikke kan spille av filene (eller rettere sagt – vi fikk det i hvert fall ikke til).

Platebutikken er enklere

Betalingen går heldigvis smidig, og du kan laste ned filene dine på ny (selv om du da må inn med en nummerrekke så langt som et vondt år). Du kan bruke kredittkort, eller få etterfakturert beløpet. Men vær oppmerksom på at det plusses på for administrasjon. Et album til 99 kroner endte på 104 kroner for oss.

Konklusjonen er at det er enklere å skaffe seg «ulovlig» musikk fra nettet eller naboen enn gjennom MSN. Eller for den saks skyld å gå til platebutikken og betale en femtilapp til for en CD med langt bedre lyd.

Det fine med platebutikken er jo også at den er åpen for alle, uansett utstyr hjemme (med unntak av noen skumle kopisikrede plater). Minoriteter som Mac- og Linux-brukere kan bare glemme MSN og deres beinharde DRM-regime. det samme kan de som foretrekker å lagre musikken sin på CD-plater, DVD-plater eller verdens mest solgte MP3-spiller med harddisk – iPod.

Siden vi til alt overmål ikke fikk spilt musikken på maskinen vi lastet den ned på, burde vi nok be om pengene tilbake…

Stikkord: fildeling, generell test, lydogbilde, testprodukt