Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Unreal II

Du er John Dalton, ex-space marine og menneskehetens siste håp. Vi har hørt det før, men lar ikke det ødelegge en god spillopplevelse…

På patruljere i utkanten av verdensrommet for organisasjonen «Terran Colonial Authority» blir du ved et skjebnens vindpust kastet inn i et kappløp for å finne sju urgamle, mystiske artifakter. Etter hvert som situasjonen tilspisses står med ett menneskehetens skjebne på spill…

Unreal 2 serverer oss det «samme gamle mølet» vi kjenner så godt siden Half Life kom på markedet, så serveres det i det minste på en svært overbevisende måte.

Unreal 2 er i bunn og grunn enspiller-versjonen av Unreal Tournament 2003, og det er heller ikke lagt inn støtte for multiplayer. Grafikkmotoren er den samme som i Tournament, og resultatet er særdeles tilfredsstillende, med rike tekstureringer, solide verdensarkitekturer og så mye øye-godteri at spillet burde vært solgt kun ved framvisning av godteri-resept.

Det oser atmosfære, ikke bare på grunn av den overbevisende grafikken, og det vel-regisserte lydbilde, men fordi det generelt sett legges mye vekt på stemning og detaljer.

Live i rommet

Du vil hele tiden være knyttet opp mot din egen personlige romkrysser, TCA Atlantis, hvor du mellom dine farefulle oppdrag får tid til å menge deg med din medbesetning. Disse består av den alkoholisert våpenmekanikeren Isaak, den ekstremt autoritets-hatende ex-militære Aida (som har spillhistoriens beste designede linjer), og sist men ikke minst Ne’Ban, en snegle, som gjennom sin mekaniske drakt fungerer som skipets pilot.

Mellom dine utfarter ned til fremmede planeter, vil du stadig få muligheten til å bli bedre kjent med skipet ditt, besetningen, og ikke minst resten av verdensrommet rundt deg. I og for seg har dette ingen praktisk funksjon for spillet, men som jeg innledningsvis sa, så er dette med å skape en veldig spesiell atmosfære som gir deg lyst til å investere tid i spillet.


(Du trenger Flash Player for å se skjermbildene.)

To boldly go…

Ute av ditt eget skips trygge barm blir du konfrontert med alskens fremmede vesener (kjernekarene Skaarj’ er tilbake fra den første Unreal utgivelsen), og store mengder aliens. Legend har strukket seg langt for å gi oss noen av de merkeligste verdener du noensinne vil få muligheten til å oppleve i din levetid (kongen av disse er planeten som bare er et stort rom-monster).

En annen fin ting er at du i løpet av dine ferder vil støte på mennesker som er sendt for å hjelpe deg. Slik som en avdeling med space marines, som du må samarbeide med for å sette opp et forsvar av laser-vegger og automatiserte-kanoner for å forsvare en installasjon til et romskip kan komme og redde dere. Moro, spesielt ettersom det ender med at du selv må springe på alle flanker for å sørge for at ingen fronter faller for fiendens angrep.

Alt kan repeteres

Men… Når alt dette er sagt, så har spillet et stort problem. Det er ikke mye innovasjon og spore. Det meste i dette spillet har blitt gjort før, og i enkelte tilfeller har det blitt gjort bedre. Når alt skal oppsummeres så er dette fortsatt et spill hvor du skal springe rundt med en stor gønner og skyte ned det meste som rører seg.

Unreal 2 har gått gjennom faser hvor flere forskjellige selskaper har vært inne i utviklingen av spillet, og det virker på meg som noe av fokuset har forsvunnet underveis. Spillet har mange muligheter til å «ta skrittet ut» og faktisk skape noe nytt innen denne sjangeren, men det løsner liksom aldri helt. Synd er det. Nå skal det sies at spillets avslutning er det tøffeste, vemodigste og skumleste jeg noen gang har spilt, men det er bare at veien fram dit ble altfor standard.

Dette forblir et ekstremt pent og stemningsfult spill, hvor man tider vil gape og undres over hva man er med på. Med litt mer interaktivitet, og litt mer vågal tenkning hadde dette uten tvil vært markedets beste én-spiller skyt-dem-ned, men en plass på pallen er vel heller ikke så verst…

Stikkord: pc_test, spilltester, testprodukt