Hopp til navigasjon Hopp til innhold

SPILLTEST: Impossible Creatures

Konstruer dine egne dyrearter, og send dem ut på slagmarken for å ta livet av hverandre. Vår anmelder er ikke helt overbevist, selv om han likte hummerne…

Ta din favoritt RTS (real time strategy), vær det Command & Conquer, Warcraft, eller Starcraft, og istedet for zerglings, orker, buskvekster og trollmenn putt inn dine egne monster i strid. Dette er egentlig essensen i Microsoft’s nyeste utgivelse.Relic / Microsoft’s lenge etterlengtede tittel Impossible Creatures (forøvrig et håpløst, men svært oppsummerende navn) makter dessverre ikke å innfri, så er det sagt først som sist.

Spillet har lite nytt og by på sett bort fra konseptet med å bygge dine egne skreddersydde stridende skapninger. Det hele føles som noe man har spilt før , selv om du sjelden før har hatt muligheten til å kryss-avle fram en hummer-gorilla, eller en elefant-skorpion.

Det mest sjarmerende med denne utgivelsen ligger i presentasjonen. Mye arbeid har blitt lagt inn i én-spiller opplevelsen, som fremstår som den ulitmate blandingen av pulp science-ficition.

Gale professorer, osv…

Du kontrollere Rex Chance, en ikke ulik Indiana Jones-artet helt, som er på søken etter sin far i Sør Stillehavet i 1937.

Her konfronteres du med den gale professoren, Upton Julius, og hans «sigma»-teknologi, som muliggjør kryss-blandingen av spillets skapninger. For å finne sin far, må Rex lage sin egen hær med umulige-vesner, og krige mot Upton og hans håndlangere.

Historien er i seg selv flott fortalt med tegne-serie aktige cut-scenes og dialog som hentet ut av en 1940-talls eventyr film.

Atmosfærisk

Atmosfæren holdes ved like i spillet gjennom skarp 3D-grafikk (krever direct-x9) og til tider flott lyd. Mens miljø-lydbildet er flott gjenskapt, er lydene på dine egne håndlangere og ikke minst dine frytksomme skapninger langt fra fullgode.

Man skulle tro at en kryssning av en krokodille og hummer, skulle lage en like fryktsom lyd som kryssningen tilsier, men slik er det dessverre ikke, de bare grynter og snerrer monotont.


(Du trenger Flash Player for å se skjermbildene.)

Dyre saker

Spillets midpunkt er selvfølgelig «sigma»-teknologien» og systemet du bruker til å skape dine egne misfostrede-vesner.

I enspiller-modusen er det opp til helten Rex og skaffe DNA prøver fra eksisterende skapninger, som du så kan ta med deg inn i den mobile gen-laben for å krysse-spleise. Med rundt 50 forskjellige skapninger å velge mellom, og en rekke egenskaper du kan justere blir det et potensielt uendelig utvalg av nye super-skapninger å produsere.

Når du så har laget en «mal» for en skapning, hvor du f.eks krysser en elefant med en ørn for å skape en flygende festning som verden sjelden har sett, kan du produsere denne skapningen i ditt «creature chamber». Kostanden på dine skapninger varierer litt ettersom hvilke egenskaper du vil putte inn i dem, og mektigere kryssninger koster nødvendigvis flere ressursser (kull og strøm) å produsere.

Etter en del knoting, kommer du fram til forskjellige skapninger som passer i roller som speidere, bombe-fly, tankser osv.- mao. Vil det raskt dukke opp et behov for å skape enheter som hermer de funksjonen enhetene i andre RTS-spill innehar.

Ellers gammelt nytt

Resten av spillet er standard tråkk for de fleste. Hvor du må rekruttere håndlangere, sørge for innhenting av ressursser og bygge opp nye installasjoner som gir deg nye funksjonaliteter etter behov. Dette går stort sett av seg selv, og krever lite ettersyn så lenge man har nok håndlangere.

Selve krigingen krever heller ikke mye tilsyn, fordi mesteparten av planleggingen går inn i det å skreddersy skapningene som skal utforme hæren din. Det ligger liten strategi i kampene, bortsett fra eventuelt og bruke spesielle kreaturers iboende mutant evner (kryss en elektrisk ål med en elefant f.eks., og du får en stor tanks som kan skyte elektriske stormer over fienden).I og med at det ligger så liten grad av «micro-managment» i spillets taktiske elementer, så blir spillet stortsett en repetisjon i og lage best mulig maler til skapninger, produsere en masse av disse, og sende dem over fiendens tropper. Ensformig, og etterhvert ganske kjedelig, til tross for at du kan lage helt tullete skapninger og slåss med.

Sterk, men litt dum

Spillets AI er aggressiv, flink, men dessverre litt for forutsigbar. Spillet kan spilles på nett ved hjelp av spillets innebygde grensesnitt, og det er medlagt en egen editor for de som er sugen på å konstruere den ultimate kamp-arenaen.

For å oppsummere kort, så ligger det mye potensiale i Impossible Creatures, og premisset med å kunne skape sine egne skreddesydde enheter.

Men istedet for å konsentrere seg fult ut om dette systemet (som etterhvert blir ganske ubalansert, da du vil favorisere et fåtall skapninger for å skape hæren din ut fra – min favoritt ble etterhvert hummer-elefanter, hummer-gorillaer, hummer-neshorn osv.) skulle utviklerene lagt mer arbeid og nyskaping inn i spillets grunnleggende RTS mekanikk.

For når alt annet er sagt så er dette Starcraft med hummere istedet for «zerglings».

Stikkord: pc_test, spilltester, testprodukt