Hopp til navigasjon Hopp til innhold

Frikjennelse betyr lite

DVD-Jon ble frikjent. Men uhyrene fra USA og EU kommer og tar oss til slutt, skriver ITavisens redaktør Tore Neset (bildet) i denne kommentaren.

Kommentar Tore Neset
Jeg har svært liten tro på at Jon Johansen noen gang blir funnet skyldig, selv om et slukøret Økokrim nå velger å anke saken. Til det er jussen for tynn. Ikke kan han tas med åndsverkloven. Det skjønte jo selv Økokrim da de frafalt tiltalen etter paragraf 12.

De sto igjen med en paragraf i straffeloven som forbyr åpning av andres brev, nærmest høytidelig gammelmodig med papirkniv.

Du må ha mye juss og lite fornuft innabords om du tror slikt holder i retten i år 2003.

Burde ha ventet

Om man ser saken med Økokrims øyne og aksepterer at man skal ha prøvd et prinsipp, ville det ha vært riktigere å vente til det beryktede Infosoc-direktivet var på plass i EU og Norge, for deretter å finne seg et nytt offer.

Sjansene for å få hengt den første som prøver seg på å legge ut programvare som tukler med CD-plater eller DVD-platers vern mot kopiering ville da utvilsomt vært større enn med dagens norske lovgivning.

Verdens frieste kopi-land

Sannheten er at vi i Norge sett fra forbrukernes synspunkt trolig er velsignet med et av verdens mest liberale lovverk når det gjelder privat kopiering. Du må til land med en skrøpelig eller likegyldig stat, uten åndsverklov eller internasjonale forpliktelser, for å finne en tilsvarende løs snipp.

Men som EFN ganske riktig påpeker – denne lykken kan ta en brå slutt. Likevel tror jeg de tar feil når de tror at en endring av den nåværende åndsverkloven med tilføyelsen «kan ikke fravikes ved avtale» vil være et slags bolverk mot EUs Infosoc, som på flere vesentlige punkter er en blåkopi av USAs DMCA. Som igjen er framtvunget av en mektig underholdningsbransje.

Alene mot alle?

Norge kan ikke – uansett om EFN vil det – bli stående alene mot en plate- og filmbransje som uansett om man liker det eller ikke faktisk har fått politisk aksept for sine paranoide beskyttelsesbehov i resten av verden.

Om vi mot formodning skulle sette oss på bakbeina, ville den overveiende amerikanske underholdningsbransjen kunne svare med eksportforbud til Norge. Vi teller jo ikke så mye for den totale omsetningen deres på verdensbasis likevel.

Personlig tviler jeg sterkt på at politikerne på Stortinget er villige til å legge seg ut med både EU og USA på denne måten – bare for at landets innbyggere skal kunne kopiere film og musikk fritt til hjemmebruk.

Realisme og resignasjon

Dette betyr ikke at jeg er uenig med EFN.

Det betyr heller ikke at jeg tror at et kopiforbud vil kunne håndheves effektivt, eller at tekniske løsninger som skal hindre kopiering noen gang blir 100 prosent vanntette.

Det jeg prøver å gi uttrykk for, er en blanding av realisme og resignasjon. Og muligens en sans for proporsjoner. Vi snakker tross alt ikke om å innføre livstids fengsel for å brenne en musikk-CD eller DVD-film. Selv Jon Johansen risikerte i høyden bot og betinget fengsel, samt inndragning av PC og 8 CD-plater.

Og en enda større helte- og martyrglorie enn den han allerede hadde.

Stikkord: lydogbilde