Annonse


SPILLTEST: Syberia

B. Sokal er kjent for visuelt imponerende verk av ymse slag, inkludert grafiske romaner og PC-spillet Amerizone. Og fra første møte med Syberia er det heller ikke annet å gjøre enn å nikke anerkjennende at «ja, dette er flotte saker…».

Grafisk snakker vi her om imponerende og fantasifulle 3D-genererte landskaper og miljøer, spennende men funksjonelle kameravinkler, og med en definitivt «magisk» følelse av at vi her spiller i en verden som bare på overflaten minner om vår egen. Og det hele er gjort på en veldig konservativt og elegant måte, som stiller svært lave krav til skjermkort og maskinraft.

Retro

Også rent spillmessig må Syberia kunne sies å være ekstremt konservativ, med sitt veldig tradisjonelle og velutprøvd mus-styrte grensesnitt: her er det simpelthen om å gjøre å bevege muspekeren over alle områder på skjermen til den lyser opp, og dermed forteller deg at «her er det noe du kan trykke på, se på, eller plukke opp». Så plukker du det opp, ser på det, eller trykker på knappen – og spillet ruller videre.

Stort verre er det faktisk ikke å få historien til å utfolde seg videre. Riktignok er det litt prøving og feiling – – og mye gåing frem og tilbake – forbundet med å løse de relativt beskjedne gåtene og oppgavene man blir presentert for, men generelt sett er Syberia greit (men på ingen måte kjapt) å klikke seg bekymringsløst gjennom.

Annonse



(Du trenger Flash Player for å se skjermbildene.)

Historien bak det hele er oppfinnsom, og vil nok interessere mange – men samtidig også kjede vettet av de litt mer action-orienterte. Du spiller Kate Walker, advokaten som er utsendt til en mystisk liten småby for å gjennomføre oppkjøpet av en automaton (mekaniske roboter/dukker med sjel)-fabrikk.

Jakten på fabrikk-arvingen

Dette viser seg å være en langt mer komplisert affære enn du først hadde antatt, og det hele ender opp i en søken etter avdøde fabrikkeier Anna Voralbergs forsvunne enearving, Hans. Denne Hans viser seg å være et eller annet sted i Sibir, og på vei dit, mens du besøker diverse mer eller mindre spennende steder, får du sakte opprullet de innfløkte familieforholdene i Voralberg-familien. Dessuten får du også mange sjanser til å bli bedre kjent med de mange automatons som Hans har etterlatt på sin ferd.

Vakkert og bedagelig

Det er godt mulig du vil elske dette spillet, i all sin bisarre, trege skjønnhet. Men vit at utover grafikken og et par interessante personligheter (spesielt den mekaniske lokføreren Oscar), er dette rent gameplay-messig veldig simple og statiske greier.

Det blir som å se en veldig lang og treg tegnefilm, hvor du stadig vekk må trykke ned musknappen eller springe rundt og hendte forskjellige nøkler her og der for å komme videre. De gamle Sierra-klassikerne som Police Quest-, Space Quest-, og Leisure Suit Larry-seriene fremstår faktisk fremdeles som langt mer underholdende og varierte enn Syberia, om ikke så grafisk praktfulle…

Annonse