Hopp til navigasjon Hopp til innhold

PS2-TEST: Medal of Honor

Regnet hadde nettopp falt, og himmelen var stålgrå. Sanden under våre føtter var ru, og farget av blod..

…rundt oss ble medsoldater kappet ned av de tunge maskingeværene i bunkerene på høyden over oss. Vår eneste redning lå i å ta dem ut. Sersjanten bjeffet ut kjappe ordrer, og vi gjorde oss klare til kamp. Få av oss ville overleve denne dagen.

Og kort oppsummert er det slik Medal of Honor: Frontline (MOHF) føles. Dette er krig, eller så i alle fall så nærme du kan komme krig forann din spillkonsoll. Du tar igjen kontrollen over OSS løytnant Jimmy Patterson (kjent fra de tidligere Medal of Honor titlene på PS-One). Denne gangen starter du ditt oppdrag den 28 juni 1944, landgangen ved Normandie – Og om du syns Saving Private Ryan var realistisk, så kommer du til å måpe over hva Electronic Arts har fått til.

Dette er som selv å spille i filmen!

Tøff motstand

At dette spillet hever terskelen for FPS er ingen overdrivelse. Detalje-rikdomen er helt utrolig.

For det første har Electronic Arts lagd en særdeles autonom AI, hvor de fientlige soldatene svermer deg i særdeles effektive taktiske formasjoner. Eksempel: Noen gjemmer seg bak kasser og legger dekkild mens andre prøve å flanke deg for å lumpe noen granater. Disse tyskerne viser ingen nåde, så forbred deg på å dø – mange ganger, faktisk.

De fleste brettene er i tillegg ganske lange, men det er bare et pluss, da de er særdeles godt utformet. Minuset her er at de er lagt opp temmelig lineært. Klarer du et objektiv, så vil du få et nytt. Selv om du kan komme deg til det «neste» objektivet, vil det ikke være aktivert om du ikke har fullført det du skal. Dette kan være litt frustrerende til tider. Heldigvis kan du ved å trykke [select] til enhver tid se hvilke objektiver som gjenstår.

«We need guns»

Om en fiende har et våpen så kan du bruke det! Arsenalet ditt vil derfor til enhver tid bestå av både tyske og amerikanske våpen, og det er totalt 20 autentiske våpen fra andre verdenskrig å ta i bruk. Spennende siden de forskjellige våpnene har sine distinkte ulemper og fordeler. Modelleringen av våpnene er særdeles overbevisende, og det hele føles veldig autentisk.

Mer moro er det også å ta i bruk stasjonære maskingevær eller kanoner. Disse er ekstremt festlige, siden rekylen i dem får ps2-kontrolleren til å riste noe helt vannvittig. At de i tillegg klipper ned det meste av både soldater og arkitektur gir en pervers gledesfølelse (men misforstå meg ikke: «war is hell!»).


(Du trenger Flash Player for å se skjermbildene.)

Visuell festivitas

Det visuelle i MOHF er imponerende. Her presses det polygoner over en lav sko, og spesielt karakteren i spillet er imponerende.

Både tekstureringen på hud og uniformer er naturtro, og det er i tillegg modellert masse småtteri som vann-flasker, bajonetter og ryggsekker på soldatene. All snakking er leppe-synket til modellene, og dette ser faktisk bra ut. Men det er animasjonene som tar kaka, for disse er ekstremt naturtro; fiender dukker for dekning, lener seg opp mot vegger, og planlegger sine angrep med forsiktighet.

Eksplosjoner og alt annet av partikkeleffekter er også en hentet fra øverste hylle. At det i tillegg er mengder av ting som eksploderer er jo et stort pluss!

Innerøre-forføring

Musikk og lydeffekter slår pusten ut av én. Electronic Arts har laget et soundtrack som jeg garantert ville kjøpt på CD om det var å finne. At det hele er inspirert av Saving Private Ryans lydspor føles ikke som en rip-off, det føles bare riktig. Medal of Honor serien har faktisk en egen komponist, Michael Giacchino, som har spesialkomponert for spillet.

Anbefales

Jeg har aldri vært noen fan av FPS på PS2, fordi kontrollene blir klumpete, og ikke minst fordi det ikke fins mange titler som kan rivalisere det som fins på PC. MOHF har totalt forandret mitt inntrykk.

Kontrollene er riktignok litt fiklete til å starte med, men etter kort tids spilling så blir de intuitive og gir deg en stor grad av nøyaktighet. Dette spillet skal heller ikke sammenlignes med Medal of Honor: Allied Assault for PC, for det eneste de to spillene har til felles er stormingen av Normandie. Brettene ser ikke like ut. Så selv om du spilte MOHAA på PC fortvil ikke; MOHF gir deg noe helt nytt å kose med.

Dette er uten tvil et must for enhver PS2 eier, og jeg blir ikke overrasket om dette blir årets spill for playstation 2. Det ryktes også om en Gamecube-versjon, så vi venter i spenning!

Stikkord: playstation_test, spilltester, testprodukt