Annonse


Spilltest: Duke Nukem – Manhattan Project

Duke Nukem – Manhattan Project er et skritt tilbake for Duke, på mange måter, siden han nå igjen figurer i profil på PC-skjermen i et «klassisk» plattform-spill.

Her er det store doser klassisk 2D-action sett fra siden, som kjent fra de første Duke-spillene, men grafikken er nå generert fullstendig i 3D. Ikke bare ser det uforskammet lekkert ut, men det gir også mange muligheter for animasjoner, cinematiske kameravinkler, og en rekke effekter som gjør spillopplevelsen et par hakk mer interessant.

It’s time to kick ass and chew gum…

I hovedrollen er selvfølgelig beryktede grev Nukem, en mann av få – men teite – ord, som ser seg nødt til å befri New York fra den gale Mexh Morphix, som er i ferd med å totalforpeste byen med den radioaktive substansen GLOPP (vi trenger vel neppe opplyse om at GLOPP naturligvis får byens vanlige rotter, alligatorer, og andre urbane (?) kryp til å mutere til blodtørste bevæpnete beist?).

Og ja…det er selvfølgelig noen lettkledte hjelpesløse damer som må reddes på veien.

Annonse


…and I’m all out of gum.

Duke Nukem vet selvfølgelig å finne de rette verktøy for jobben, og trekker frem en rekke mer eller mindre velkjente våpen, fra de vanlige haglene, automatgeværene, og pistolene, til mer eksotiske redskaper. GLOPP-skyteren motvirker for eksempel muteringer, slik at forvokste rotter vender tilbake til sin normale «la-seg-splætte-under-skoa»-størrelse, mens klassiske jenrørsbomber kommer hendig med når motviljen melder seg hos politisvina (uniformerte griser, altså).

Brettene er stort sett flotte å se på, stilfullt gjennomført, og er varierte nok til å ikke gjøre spillet kjedelig. Med jevne mellomrom kommer du til «bosser» som må beseires, men disse er stort sett akkurat vanskelig nok til å muligens fremkalle mild frustrasjon før du kommer deg videre.

Enkelte ganger lekes det så mye med kameravinklingen at det hele blir litt forvirrende, og andre ganger dukker det opp irriterende mange monstre fra «rett utenfor skjermbildet», slik at du må skyte blindt fremfor deg for å ikke bli overrumplet, men det er ikke mer enn man kan leve.


(Du trenger Flash Player for å se skjermbildene.)

Life is like a box of ammo

Det er lett å falle for fristelsen å stemple Manhattan Projectsom totalt uinteressant, siden det faktisk minner mest om et gammelt…vel, plattformspill, med monstre sett fra siden, bevegende plattformer, stiger, og hemmelige gjenstander og power-ups hvorhen man snur seg.

Men er du villig til å godta tanken om at det fremdeles kan ligge underholdningsverdi i dette konseptet år 2002 (hei – vi liker da fremdeles Mario!), så er det vanskelig å ikke legge seg langflat etter Manhattan Project. Riktignok er det verken særlig langt, særlig utfordrende, eller særlig revolusjonerende – men moro, på sin egen nostalgiske måte, det er det så definitivt!

Og så skader det jo heller ikke at det koster et par hundrelapper mindre enn vanlige PC-spill.

Mens vi venter på Duke Nukem Forever, som skal lanseres en eller annen gang før 2019 («When it’s done»), er det fint å ha denne underholdende godbiten å slå i hjel tiden med…

Annonse