Final Fantasy-serien har tilhørt den desidert mest solgte merkevaren på Playstation, og det er ikke rent få som har ventet utålmodig på at FFX skulle lanseres i Europa – særlig siden spillet har vært ute i Japan i et års tid allerede.
Men ventetiden er nesten tilgivelig, når man endelig kan sette seg ned og la den oppslukende fantasiverdenen velte ut i stua. Som vi er vant til med Final Fantasy, har forventningene og hypen vært skyhøye, og det er derfor ikke desto mindre en viss lettelse å konstatere at vi nok en gang blir servert ikke bare et audiovisuelt mesterverk, men samtidig også et spennende og herlig eventyrspill som vil holde deg klistret til skjermen i ukesvis.
Dommedag igjen
Stemning, setting og plot er, vel…typisk Final Fantasy. For nykommere til serien er det vel kanskje lettest å beskrive det hele som en frisk blanding av sci-fi og fantasy, sterkt preget av japanske manga og animé-tradisjoner. Og det handler som vanlig om verdens undergang, religion og teknologi.
Hovedpersonen Tidus er en Blitzball(rugby møter vannpolo?)-stjerne som på mystisk vis blir transportert til et fremmed sted i det hjembyen hans er i ferd med å bli ødelagt av noe som kalles «Sin». Han møter Yuna, en ung kvinnelig Summoner som er i ferd med å legge ut på en lang og farlig ferd for å gjøre kål på Sin, som tydeligvis har ødelagt mer enn bare Tidus’ hjemby. Denne pilgrimsferden blir historiens bærende element, mens du roter deg borti en imponerende samling av fiender og venner på reisen – hvorav noen bestemmer seg for å bli med din muntre antidommedags-gjeng.
Annonse
Den første delen av spillet er relativt kaotisk, i det du blir kastet rundt fra scene til scene uten egentlig å skjønne så altfor mye av det som skjer – men det hele er seriøst pent å se på, og setter stemningen godt. Men når den første timen er unnagjort kommer man lett inn i spillmekanikken, ikke minst på grunn av en rekke glimrende tutorials.
Kampsystemet er av den fleksible rundebaserte typen, veldig likt det vi kjenner fra FF 7, 8 og 9 – med unntak av active time, som nå er borte. Kampene er spektakulære som vanlig, og siden man nå kan bryte den magiske 9999-grensen på skade og hitpoints ligger det an til virkelig sinnsyke slag for de som spiller lenge nok.
Man utvikler nå figurene sine på en litt mer innviklet måte enn før. Alle karakterene starter med hver sin «class», men etter hvert vil alle figurene kunne lære alle ferdighetene. Det er spilleren som styrer utviklingen til hver enkelt, fra hvilke egenskaper som skal settes opp og forbedres, til hvilke ferdigheter og hva slags magi som skal læres.
(Du trenger Flash Player for å se skjermbildene.)
Audiovisuell kransekake
Grafikken er et kapittel for seg, og Square pusher nye grenser når det gjelder figurmodellering og ikke minst en meget vellykket blanding av fantastiske sanntidsgenererte og forhåndsrendrete mellomsekvenser. Bakgrunnene er denne gangen i 3D, mens kameravinklene og panoreringen er forhåndbestemt. Også her er grafikken særdeles overbevisende.
På lydsiden er den store nyheten at FFX er en «full talkie», og heldigvis viser det seg at all frykt for flaue og malplasserte oversettelser av japansk dialog stort sett har vært ubegrunnet – de engelsktalende skuespillerne har gjort en jevnt gjennom god jobb, og litt skeiv lipsync kan vi alltids leve med.
Musikken er tidvis litt mer «rocka» enn i tidligere spill i serien, og det har tydeligvis blitt trekt inn et par nye komponister, men de samme halvklissete fløtemelodiene vi har lært oss å like bærer fortsatt stemningen godt gjennom FFX.
Mye spillglede
FFX er et langt og dypt spill. Historien er mye mer lineær enn tidligere, og mange vil kanskje savne muligheten for å hoppe ut på verdenskartet mellom byene og stedene man besøker (dette blir først en mulighet ganske sent ute i spillet), men det er definitivt mange, mange timer god spilling å hente ut fra dette spillet.
Dersom du leter litt, finner du også en rekke avsporinger og til tider hårreisende vanskelige «underoppdrag», som kan holde deg opptatt til langt over nyttår – dette inkluderer de fryktede ûber-bossene Ultima Weapon og Omega Weapon, og jakten på de virkelig store sjefsvåpnene. Og så har du alltids mulighet til å dra av et par runder med bonusspillet Blitzball, der du er manager for et lag, kjøper og bytter spillere, lager taktikk, osv…
Alt i alt er Final Fantasy et fargerikt, usedvanlig lekkert og oppslukende spill, som neppe vil skuffe verken FF-veteraner eller nye spillere med et snev av rollespill-feber. Bare husk å sett av en 20-30 søvnløse netter…
(For spesielt interesserte har vi en liten godbit: Final Fantasy XI, som vil være et helt og holdent online-spill, ble vist på E3 2002. Som DENNE VIDEOSNUTTEN viser, er det ikke akkurat snakk om Final Fantasy slik vi har kjent det til nå…)
Annonse
