Panasonic LC5

Annonse


TEST: Panasonic Lumix DMC-LC5

Digitale speilreflekskameraer har så langt ikke kommet ned i en pris som er til å betale for en vanlig fotoamatør. Desto gledeligere er det å se at flere av de funksjonene som fotointeresserte krever – slik som blender/lukkerautomatikk og helt manuell innstilling – dukker opp stadig oftere på digitalkameraer i den midtre del av prisskalaen.

Godkjent av Bestefar

Panasonic Lumix DMC-LC5 er et godt eksempel på dette. Til 10 495 kroner får du et kamera som din fotointeresserte bestefar vil nikke gjenkjennende til. Leica, som har levert optikken og insiprert designet, har holdt på med slikt siden før andre verdenskrig.

Her er nok av nostalgiske, men nyttige detaljer: En gammeldags pendellås åpner og lukker batterikammeret. Et »titteskap» kan festes over LCD-skjermen, slik at du kan se den også i sollys. Kamerahuset er tungt og solid, akkurat som man forventet den gang høy vekt og stort volum betydde høy pris. I dag er det snarere omvendt…

Bestefar vil trolig stusse når han ser at den gode, gamle svarte boksen er ustyrt med skjerm og setup-meny, og at flere innstillinger bare kan settes opp via denne.

Annonse


Ikke analogt

Å late som et digitalkamera fungerer som et analogt kamera byr imildertid på mange feller. Den viktigste forskjellen er at lyset behandles annerledes av en CCD-brikke enn av en kjemisk emulsjon på en filmoverflate. Det er blant annet vanskelig å simulere små blenderåpninger. Mens de fleste digitalkameraer med fast optikk stopper ved f8, kan selv enkle analoge kameraer opererer med f16 og trangere.

Det er heller ikke så lett å dra nytte av variasjoner i dybdeskarphet, for eksempel ved portrettfotografering. Dekorativ, uklar bakgrunn kan du nærmest glemme, og ved lukkertidsprioritet får du overeksponerte motiver om du gjør som du er vant til med analogt kamera.

Det siste er ikke noe problem dersom du kjører full automatikk, men vitsen med et kamera som dette er jo at du skal leke deg.

Raske bilder

En annen generell ulempe med digitale kameraer er begrenset mulighet til å ta raske serier av bilder, slik du kan med et motordrevet filmkamera. Men her har Panasonic gjort sitt beste: Fire bilder pr. sekund med åtte bilder pr. serie i full kvalitet er slett ikke verst.

Vi notereres oss med stor entusiasme at Panasonic også har inkludert en simulert »gardinsynkronisering», slik at man kan ta nattbilder med lang tid på bakgrunn og blitzbelyst forgrunn på kort tid.

Optikk i toppklasse

LC5s største fortrinn er utvilsomt optikken, som er både en og to klasser over det vi er vant til med digitale kameraer. Leicas DC Vario-Summicron 3x (33-100mm) zoomlinse er spesialutviklet for Panasonic, og skal gi mer varme, flere detaljer og bedre kontrast. Prisen du betaler for flere bildepunkter (dette er et 4.0 megapiksel-kamera) er mindre lysfølsomhet. For å bøte på dette har Leica og Panasonic utviklet en linse uten skjøter, slik at minst mulig lys går tapt. Samtidig har de gjort bildepunktene større (3.5 mikron) for å sette dem i stand til å motta mer lys.

Dette merkes. Bildene vi tok under en familieutflukt med LC5 lå atskillig nærmere de beste resultatene vi har fått med vår gode, gamle Nikon speilrefleks enn med andre digitalmodeller vi har prøvd.

Ute av fokus

Når kameraet stilles på helautomatikk dekker autofokus-funksjonen et relativt bredt felt. Dette gir dessverre noe ujevnt resultat. Nærfotograferer du to mennesker, kan fort veggen bak bli skarpere enn motivene – en klassisk billigkamera-feil som ikke hører hjemme i en toppmodell som denne. Løsningen er selvsagt punktfokus, men da må du ut av »idiotinnstillingen».

Du kan også fokusere manuelt. Men her kommer nok en nedtur: Fokusringen stopper ikke, den fortsetter bare å gå rundt! Du har altså ingen følelse med hvor du er i avstand. Det finnes heller ikke noen skala som viser avstanden i meter, slik erfarne fotografer er vant med.

Det er i det hele tatt nokså trøblete å stille inn fokus på gamlemåten, gjennom den optiske søkeren. Ved hjelp av en grønn lampe og en lydsignal får du riktig nok vite når bildet er skarpt. Men en eller annen form for fokusmerke i selve søkeren ville gitt bedre kontroll.

Ikke TTL

Skuffende nok støtter LC5 i motsetning til konkurrenter som Canon G2 og Nikons Coolpix 995 (som nå er satt ned fra 12 000 til 6000!) TTL-blitsautomatikk. Du kan dermed ikke bruke de avanserte Speedlite-blitsene fra f.eks. Canon og Nikon. Panasonic leverer en egen blits som du kan plassere i det som ser ut som en standard »hot shoe» på toppen.

Det står ikke noe om at du ikke kan bruke alternativer, så vi prøvde like godt en Nikon SB-28. Den fungerte heller dårlig – og bare manuelt.

På den positive siden er batterikapasiteten svært god, med hele 300 bilder med påslått LCD-skjermen etter bare to timers opplading.

Konklusjon

Med glimrende optikk og solid utførelse er Panasonic LC5 mye kamera for pengene. I tillegg er det artig å eie og bruke, som det originale stykke høyteknologi i halvprofesjonell retro-forkledning det er.

Under middels autofokus-system, manglende TTL-basert blitsautomatikk og under middels manuell fokus trekker imidlertid såpass mye ned at du bør sjekke alternativene nøye dersom du planlegger å kjøpe fotoutstyr til over 10 000 kroner.

Annonse